VI som står bak en bardisk og serverer skummende øl til våre gjester blir, om du vil eller ikke, gjenstand for mye oppmerksomhet. Og vi får også et variert tilbud fra mange av dem.
En rolig søndag formiddag sitter en av de faste gjestene og ser ganske intenst på meg, eller rettere sagt på håret mitt. Han syntes det var litt langt. Og det fortalte han meg i alles påsyn. De fulgte som vanlig nøye med på hva som ble sagt. Han tilbød seg elskverdig å spandere en frisørtime på meg.
“Hva!” kom svaret. Ja, fortsetter han. Vi går sammen inn til frisøren, og jeg forteller dem hvordan jeg vil at du skal bli klippet. Jeg sitter og venter til du er ferdig og betaler, og vi går sammen ut. Han ble noe glassaktig i blikket. Jeg, helt oppgitt. “Nei takk” fikk jeg frem på noe jeg selv syntes var meget høflig. “Jeg er ikke interessert” Du behøver ikke bestemme deg akkurat nå, fortsatte han, som om jeg ikke hadde sagt noe. “La oss gjøre en avtale; Jeg venter på deg på torvet kl. 11.30 til tirsdag om du har ombestemt deg.” Jeg husker ikke om jeg svarte, men jeg ble veldig opptatt med å tappe øl til en annen tørst gjest.
Han kunne ha sin våte drøm for seg selv kunne han, mitt hår ble akkurat slik det passet meg. Og dette kom fra han som kun brukte tennene sine på søndager. I tilfelle han ble sulten og hadde lyst på biff eller noe annet med tyggemotstand.
Har du sett ham spise eller smile, var det en av de andre faste gjestene som spurte en gang. Han kunne meddele at herr wannabefrisør ikke brukte tennene til hverdags. Jeg prøvde å tenke på om jeg noen gang hadde sett ham spise. Suppe kanskje? Men da trenger man jo ikke nødvendigvis tenner. Nei, sa jeg. Han bare lufter dem hver søndag, fortsatte min gjest.
Så neste gang han kom innom på en hverdag, fulgte jeg nøye med. Min gjest, med egne tenner, hadde helt rett. Han hverken spiste eller smilte. Joda, han smilte, men uten å vise tenner……eller fravær av dem. Når jeg tenker meg om så trengte han den slettes ikke når han skulle spise biff heller. Det hadde vi bevis for ved en annen anledning.
Angående biffmiddag, eller kotelettmiddag i denne anledning, og løse tenner. Det er ikke alltid så enkelt å spise kjøtt med et gebiss som ikke helt er tilpasset eierens form. Noen søndager, før mitt fristende frisørtilbud, kom fem av våre faste kvinnelige gjester inn for nyte en bedre middag. De var fem stilige damer, ihvertfall da de kom, i sin beste alder. Det var heldigvis ikke jeg som stod for matlagingen, jeg bare tok i mot bestilling og serverte.
De bestilte koteletter og etterhvert et betydelig antall drikke. Det var også dessert med kaffe og konjakk. De koste seg og etter et par timer var de vel forsynt. Hun som skulle betale for gildet klarte ikke helt å fokusere på kortautomaten og spurt om jeg kunne hjelpe. Som den service innstilte pubverten jeg var stod jeg selvfølgelig til tjeneste. Jeg satt inn kortet i automaten og spurte hviskende om koden.
Jeg satte meg nærme og bøyde meg mot henne, slik at hun kunne hviske den til meg, men neida. Hun prøvde å fokusere og stemmen runget ut i lokalet da hun oppga tallene. Jeg krympet meg og prøvde å hysje på henne, uten at det hjalp. Men koden virket ikke så vi prøvde en ny, og oppga den med samme rungende røst. Tre kort og fem koder senere var betalingen fullført.
Før jeg hjalp med betalingen hadde jeg ryddet av bordet. Det var da hun spurt om jeg hadde sett tennene hennes. “Tennene dine” utbrøt jeg. Ja, sa hun. De passer ikke helt og de gnager når jeg spiser. Jeg la dem i den grønne servietten. Et lite lys gikk opp for meg. “Å, jeg kjente noe hardt i servietten , da jeg ryddet bordet deres, men trodde det var kotelettbein, så jeg sjekket jo ikke. Hvem gjemmer tenner i en serviett? tenkte jeg. Men sa; “Den gikk i søpla”. Hun så helt fortvilet ut. De koster 30 000,- Jeg løp raskt bort til søpla bak bardisken og rotet oppi. Det endte med at jeg helte hele innholde utover gulvet.
Sjefen spurt hva som stod på. Jeg hvisket, så ingen av de andre gjestene skulle høre, at hun hadde mistet tennene sine. Men sjefen min eier ikke skam og lo så han brølte “Har du mistet tennen dine?” mens den stakkars tannløse gjesten mest hadde lyst til å forsvinne et sted. Men vi fant dem til slutt. Godt pakket inn i den grønne servietten.
Hun kom seg raskt ut, lettet og litt ydmyket. Jeg fikk vondt av henne. Håper hun fikk justert dem og unngikk slike situsjoner ved senere anledninger. Det tok en stund før hun var tilbake, og da var det som om ingenting hadde skjedd. Heldigvis
Til opplysning måtte jeg kjefte litt på sjefen og forklare at vi ler ikke av folk på den måten. Han bare lo.
Her kan du lese mer om en bartenders bekjennelser og livet på en brun pub En bartenders bekjennelser og ny jobb
