Etter en uforglemmelig tur til Sunday dro vi dagen etter til Westray, en annen øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Det er ingen byer der så hovedlandsbyen er Pierowall, en idyllisk samling hus langs en like idyllisk bukt. For å komme til Westray kan du enten fly fra flyplassen i Kirkwall på Mainland eller ta fergen som går fra kaien i Kirkwall. Vi bodde midt i sentrum og det tok oss fem minutter å spasere til kaien, så fergen var det enkle valget.

Turen til Westray tok ca. 1,5 timer hvor vi seilte forbi flere øyer, som Shapinsay, Gairsay og Egilsay blandt annet. Vi nådde havnen i Rapness på Westray i strålende sol, og her ventet en varm velkomst av våre guider, ekteparet Andy og Karen Penn.

De driver Westraak Tours og du finner mer info nederst på siden om hvordan du kommer i kontakt med dem hvis du er interessert i en tur. Noe jeg kan anbefale på det aller varmeste.

Først på programmet var en tur hjem til dem på te og kaker og informasjon om hva som ventet oss. Fra havnen kjørte vi i stillhet gjennom et nydelig landskap bestående av vakre strender og vidstrakte åser hvor kuer og sauer kunne nyte et liv med høy dyreveldferd, og vi bare nøt turen.

Det er noe spesielt når noen åpner sitt hjem for oss turister, og det setter en egen standard for turen. Vi ble ønsker velkommen inn i et lunt og koselig hjem, og her fikk vi servert te og kaffe etter eget ønske og hjemmelaget kake.

Westray

På Westray bor det litt mer enn 550 mennesker i landlig idyll, hvor alle har sjøutsikt og en nydelig strand like i nærheten. Det er ikke byer på Westray, men noe du kan definere som landsbyer, spredd bebyggelse og mange gårder, hovedlandsbyen er Pierowall hvor våre guider bor.

Westray er virkelig verdt et besøk. Det er mye historie her og vi utforsket en del av den. Og mens vi kunne nyte nydelige hjemmelagede kaker og en deilig kopp te gikk våre guider gjennom hva de hadde planlagt for oss.

The Noltland Castle, Noup Lighthouse, Papa Westray med den korteste flyturen i verden. Det er strender hvor seler holden til, fjell dekket av Lundefugler, Quoygrew, en ruin av en viking bosetning, museet og Heritage senter, og en runde rundt mer eller mindre hele Westray.

Vi var spente av forventninger da vi satte oss i bilen for vårt øyeventyr. Det var nesten ikke et menneske ute og vi fikk veien for oss selv.

Vårt første stopp var et fantastisk skue utover havet på toppen av noen imponerende klipper.

Overalt på disse øyene er det levninger av gamle steinhus og de står bare å forfaller. Ruinene er som et lager for senere bruk av stein som byggemateriale. Det koster også mye å få dem fjernet.

Vi måtte først kjøre gjennom diverse grinder og beitemarker og passerte en hel del nysgjerrige kuer.

Vi parkerte et stykke unna og gikk over en myr og nådde frem til klippene og en fantastisk utsikt. Store bølger og dønninger som drønner inn i klippeveggene har alltid fasinert meg.

Det er nok mange skip som har forlist langs kysten her opp gjennom årene.

Quoygrew

Quoygrew tidliger kalt Nether Trenabie, er ruinene etter en bosetning fra vikingetiden, bygget et sted mellom 900 og 1000 AD og ble senere utvidet på 1200 tallet. Bosetning ligger beskyttet til i en bukt og viser en utstrakt form for fiske og gårdsbruk.

Noltland Castle

Noltland Castle ble bygd i nærheten av Pierowall i 1560 årene av Gilbert Balfour. Foruten å være en eksentrisk handelsmann, var Balfour sjef for det kongelige hoffet til Mary Queen of Scots. Han var implisert i varierte feider og konflikter, og involert i sammensvergelsen på drapet på hennes andre ektemann Henry Stuart, Lord Darnley.

Herr Balfour var, forståelig nok, ganske paranoid, og med god grunn med tanke på alle feider og attentat han var delaktig i. Veggene i slottet er full av skytskår, intet midre enn 71, som hullene i en sveitserost. Det var til og med skyteskår på do, da hadde han vel også med seg skytevåpen. På den tiden fantes det heller ingen våpenlov så det var fritt frem.

Det må også ha vært en utrolig gjennomtrekk med alle de skyteskårene når det blåste, noe det ofte gjør, særlig på en øy uten høye fjell som kan ta av for vinden.

Holtland Castle var like mye et fort som et slott og har vær i manges eie selv om det aldri ble fullført. I en krig i 1650 okkuperte royalister slottet, men lokale paktinnehavere tok det tilbake og brant det ned. I 1911 overlot Balfour familien det til Historic enviroment Scotland.

Det var interessant å vandre rund i ruinene av dette slottet og det gav en følelse av at det var hjemsøkt. Og kanskje det er det. Hvis du vil lese mer om Noltland Castle klikk inn her: https://www.historicenvironment.scot/

Slottet ligger bare et steinkast fra guidenes hus og etter en interessant rundtur på slottet og lyttet til den interessante og dramatiske historien var vi sultne og dro hjem til dem. Her fikk vi servert deilig hjemmelaget suppe og et smakfult utvalg av kaker til dessert. Hjemmet deres er idyllisk og hjemmekoselig. Man er jo litt nysgjerrig så det er gøy å se hvordan de bor. Etter maten dro vi videre på vår ferd rundt denne vakre øya.

Papa Westray

Verdens korteste flyrute går mellom Westray og Papa Westray, også kjent som Papay, og det tar 1 1/2 minutt. Du har ikke før satt deg i sete og festet sikkerhetsbelte, hvis du er rask nok, før du må løsne det igjen og flyet har landet.

Den lille øya Papa Westray er en av de minste i øygruppen Orknøyene og ligger helt nord. Denne øya har fått sin renessanse da mange av husene var forlatt og er nå restaureret. Det bor nå melleom 80 -90 mennesker det mot 54 på 90- tallet.

Her finner du blandt annet Knap of Howar, en neolittisk bosetning eldre enn pyramidene. Til og med eldre enn Skara Brae. En bosetning vi besøkte på en annen utflukt. Den kommer jeg tilbake til i neste blogginnlegg. Du kan lese mer her: http://historicenvironment.scot/

Noup Head Lighthouse

Nope Head Lighthouse ble bygget i 1898 og står ytterst på en klippe på North Hill, hvor Atlanterhavet dundrer uten hindringer inn i fjellveggen i hardt vær. Det er fremdeles i bruk og har overlevd med den skiftende teknologiske utviklingen.

Sauene vandrer blandt stiene og vi må passer oss for ikke å gå rett i dritten. De ser litt skeptiske på oss men fortsetter med sitt og vi vandrer videre.

Og vi vandrer videre til en imponerende klippe med et rikt fugleliv. Hele fjellveggen var mer eller mindre dekket av fuglereir.

Westray er den øya som ligger lengst mot nord vest med en kystlinje på 80 km, med de mest fasinerende klippene med et rikt fugleliv og de nydeligste strender. Du får en allsidig naturopplevelse du vil ta med deg hjem. Du finner en egen ro her. Det er så herlig stille.

Det finnes ingen rushtrafikk ved de korte avstandene på en liten øy. Alle jobber er i kort avstand. Og du puster inn ren luft. Øye kan hvile utover en horisont langt ute i havgapet. Haddde vi kunne se langt nok, hadde vi ha sett helt til Newfoundland når vi står ved fyret.

Ann Cleeves

For oss som er Shetlandfans (krimserien) og lei oss for at DI Peres sluttet, så har han altså flyttet til Orkenøyene med kjæresten Willow, og nærmere bestemt Westray. På denne idylliske øya vil det nå bli farlig å bo. Ihvertfall ifølge forfatteren Ann Cleeves. Guiden vår Karen har jobb på samfunnshuset, hvor Anne Cleeves lanserte boken sin 7. oktober (2025) og der skulle Karen servere henne te. Boken kommer på norsk i Oktober (2026). Vet ikke den norske tittelen ennå men orginaltittelen er “The Killing Stone” Og dette er bare første bok av en ny serie. Det er bare å glede seg.

Westray Heritage Trust

Vi besøkte også Westrays Heritage Trust i Pierowall hvor de har et flott museum som dekker øyas interessante historie. Samt et arkiv og informasjonssenter. Du kan lese mer her: http://www.westrayheritage.co.uk

Noe av handlingen i Ann Cleeves nye roman skjer også på Heritage Trust senteret.

Vi besøkte også et stort flott galleri med mye fin kunst fra endel lokale kunstner og utrolig dyktige fotografer. Vel verd et besøk.

Royal Bank of ScotlandJeg må bare. Dette må være den herligste definisjonene  på Island life. De er stolte av, med en viss ironisk undertone, i sitt finansdistrikt i Pierowall….her snakker vi også Island time. Åpningstidene på Bank of Scotland er åpent en dag i uken fra kl. 09.30 – 15.00 og lunchen varer fra 12.00 – 13.00 og om banken er stengt utover lunchtiden finner du bankfunksjonæren, som er flydd ens æren fra fastlandet, på nærmeste pub.

Lokalet til øyas Royal Bank of Scotland ligger i landsbyhovedstaden Pierowallˋs finansdistriktet, hvor de fleste husene er plassert rundt en idyllisk bukt.

Westraak Tours

Jeg kan anbefale en tur med Westraak Tours og du kan kontakte dem på http://www.westraak.co.uk Du finner dem også på TripAdvisor og Facebook. Turen var booket på forhånd. Noe jeg anbefaler da du er sikret å komme med.

Bloggen om Sanday:  Sanday

Dagen etter vår ankomst til Orknøyene og hadde gjorde oss litt kjent på Mainland, dro vi til Sanday, den første av øyene på listen vår. Sanday har fått sitt navn etter alle de fantastisk sandstrendene som ligger som perler rundt hele øya. Og med en sol som skinner og et hav som glitrer som diamanter, kan man ikke ønske mer.

Turen var bestilt på forhånd og etter en ferje tur på over en time hvor vi seilte forbi mange små og store øyer, ble vi møtt av guidene våre på kaien. En perfekt dag for en tur rundt på denne idylliske øyen. Solen skinte og varmet oss i lett vind ute i havgapet. Vi var fem turistet i mini bussen denne dagen.

Etter en liten kjøretur kunne vi nyte en enkel lunch på Craft Hub, hvor de av lokalbefolkningen som var interessert i håndarbeid, av forskjellige slag, kunne samles et par kvelder i uken. Vi kunne også kjøpe disse lokale produktene og mange hadde høy kvalitet……og garn selvfølgelig.

Rundt lunchbordet var det oss tre fra Norge, to fra England og våre guider, et ektepar som opprinnelig var fra sør i England men hadde flyttet hit for flere år siden og trivdes godt.

Det er interessant å sitte rundt et lunch bord, et sted du aldri har vært før med fremmede mennesker, og høre guidene fortelle fra livet på Sanday. De var interessante å høre på og hadde mye kunnskap om øya. Vi fikk et godt innblikk i dette fasinerende øylivet, hvordan øyboerne lever og om dugnader som er en viktig del av hverdagslivet hvor de på mange måter er avhengige av hverandre.

Sanday

Sanday er en av de 20 bebodde øyene i øygruppen Orknøyene og med et areal på litt over 50 km2 er det den tredje største øya. Her bor det 550 mennesker.  Øyas tettsteder er Lady Village og Kettletoft. Det meste av bebyggelsen ligger langs sjøkanten, så nærmest alle hus har sjøutsikt. Det er mye jorder og beitemark og dyrene har et godt liv her.

Dugnadsånden lever godt her, og alle trår til om noen trenger hjelp. Da vi satte rundt lunchbordet kunne guidene fortelle om da et par måtte hjelpe noen i familien sin i England og trengte hjelp til flybillett.

Den ble betalt av et øyfond, som skal brukes i nødvendige  situasjoner. Her samler alle inn penger og går til dem som trenger det.

Det må også sies at det er ikke overflod av klingende mynt på disse øyene. De jobber virkelig for sin tilværelse. Men det er likevel en atmosfære av ro her.

Det er billigere å bo på øyene, det er ingen rushtrafikk og nærhet til det de trenger. Infrastrukturen er noe Nord-Norge kan misunne dem. Det er flyplasser på nesten alle øyene. Slik at det skal være trygt å bo her selv om du blir syk. De skotske myndigheter legger godt tilrette for at øyene skal være bebodd. Pris på en flybillett er ca. 10 pund. Det er det jeg betaler med buss frem og tilbake til byen fra hvor jeg bor. ( ca. 6 km en vei)

Alle i arbeidsfør alder har mer enn èn jobb, da du ikke finner heldagsjobber her. Her kan du gjerne ha fem jobber som tilsammen kan utgjøre mye mer enn100 prosent. Våre guider var, utenom å ha guidete turer på øya, sjåfør på skolebussen, den lokale bussen, ambulansesjåfør og mye mer.

Ekteparet som guidet oss rundt var godt voksne og giftet seg etter at de kom til Sanday. Dagen de giftet seg kom alle gjestene med mat. Alle har sjøutsikt og mange har strand. De giftet seg på stranden like over veien for der de bor. Da vielsen var over gikk alle gjestene, det vil si de fleste av øyboerne, over veien til vertskapets hus og fortsatte feiringen der. Tenk så billig og greit det blir når alle tar med seg mat og lokalet er en strand. Og når vi har opplevd disse fantastiske strendene er det perfekt for et bryllup. Utrolig romantisk.

Etter lunch kjørte vi en kort tur gjennom det idylliske landskapet og vårt første stopp på ferden rundt Sanday var en tur på en vakker strand.

Orknøyene er kjent for det vakre landskapet, både når det gjeldet strendene og landskapet for øvrig.

Bay of Lopness

I Bay of Lopness ligger det et rustent tidsvitne fra 1WW. En tysk destroyer SMS B98. Den lå i Scapa Flow og skulle tause til Rosyth for opphogging, men på vei dit slet den seg i en storm og strandet der i februar 1920. Siden har den liggert her, og kan best sees når det er lavvann.

Orknøyene var utsatt under 2WW og den engelske marinen hadde sin hovedbase i den beskyttende bukten i Scapa Flow i begge krigene.  Du finner mange spor etter de store krigene. I 1941 ble de bestemt at det skulle bygges en radar stasjon på Sanday, som ligger nord for Bay of Lopness. Det er spor av krigene på alle øyene i denne skotske skjærgården.

Dette er bare en brøkdel av krigshistorien. Og det er mye interresant å lese. Vil du vite mer kan du klikke inn på disse linkene:     http://www.canmore.org.uk  –   http://www.iwm.org.uk

Sanday Heritage Center

Vi var nesten over hele øya, ved krigssminnemerker, spor etter tidliger tider og avsluttet turen på Sanday Heritage Center med kaffe og kake.

De har lokaler ved en arkeologisk utgraving av Meur Burnt Mound. Her er restene etter en brønn og et ildsted. De tok vannet fra brønnen og helte det i et stort nedgravd kar.

Så la de runde steiener i et bål for å varme dem opp, og da de var varme nok la de dem i karet med vann til forskjellig bruk som koking av mat, vasking av skinn og brygging av diverse drikker. Dette er datert 3000 år tilbake.

Er du interessert i friluftliv er dette en øy for deg. Det er et rikt dyreliv her. Du kan ta bil med på fergen eller leie sykler og få en fantastisk tur rundt øya. Det er så vakkert her at det nok blir mange stopp bare for å kunne nyte utsikten. Nydelige strender og åpne landskap som gir deg en etterlengtet ro. Har du lyst til å gjøre absolutt ingenting og bare flykte fra tilværelsens kjas og mas er dette også plassen for deg.

De har hatt en norsk påvirkning siden vikingetiden, og har derfor en del norske ord, som er litt forandret. Som f.eks. Hoose som betyr hus og uttales nesten likt. Sanday uttales Sandi, ay betyr øy og sand er sand, så en sandøy.

Har du ikke lest første blog om Orknøyene kan du lese den her: Orknøyene

Hvordan komme seg til Sanday

Har du lyst til å besøke Sunday og få en guidet tur, kan du bestille tur her: http://www.orkney.com  eller sende mail til transport@sandaydt.org Du finner dem også på Facebook: Sanday Bus

Du kan også sjekke ut denne siden  http://www.visitsanday.com her finner du også informasjon om hvordan du kommer deg dit.

Utgangspunktet er fra Kirkwall og her kan du komme med ferje fra havnen eller med fly fra Loganair  http://www.loganair.co.uk Flyplassen ligger noen minutter utenfor Kirkwall. Bestill i god tid i forveien. Det er to avgang daglig. Flyet har 8 seter og turen tar ca. 11 minutter.

Det er også flotte overnattingsmuligheter her;  http://www.orkneyretreats.co.uk

Jeg falt for atmosfæren og roen her, og vennligheten fra lokalbefolkningen. Og kan varmt anbefale en tur hit. Dette leste jeg i en broskjyre  “The best places to do nothing” vi trenger det også.

Neste øy på listen er Westrey. En annen idyllisk Orknøy

Orknøyene er en samling av omkring 200 små øyer spredt utover et område på 973 km2, og ligger mellon det skotske fastland og Shetland. Kirkwall er hovedstaden og ligger på hovedøya, Mainland,  hvor administrasjonssenteret, Orkney Island Council, ligger, og her finner du også det norske konsulatet. Totalt bor det 19 000 mennesker fordelt på Mainland og resten av øygruppen, og 7000 av dem bor i Kirkwall.

Orknøyene var tidliger en norsk øygruppe og Kirwall var et sete for middelalderens by som ble grunnlagt omtrent for 1000 år siden, og ble først nevnt i Orknøyingenes sage i 1046

Infrastrukturen er imponerende. Kirkwall er knutepunktet for all transport og det går ferje til alle øyene. Det er flyplasser på nesten alle, bortsett fra  de aller minste, noe som er ganske opplagt. De legger virkelig til rette for at folk skal bosette seg på øyene.

Kirkwall

St. Magnus Katedralen står sentralt i byen og ble påbegynt i 1137 av Ragnvald Orknøyjarl til ære for onkelen Magnus Erlendson som ble erklært helgen etter at han led martyrdøden. Katedralen er en “norsk” bygning og er det mektigste minnesmerke over Orknøyenes norske periode.

Vi var der en uke og med alle de guidede turene og en busstur til Stromness, som ligger sørvest på Mainland, fikk vi sett mye av Orknøyene.

Øyboerne lever et eget øyliv hvor ingen har en 100% stilling, for det finnes ikke, men de har mange små. Dette kommer jeg tilbake til i innleggene om de tre øyene vi besøkte, Sanday, Westray og Rousay.

Jeg lage et for hver øy. Flere av øyene er så små at det kun bor sauer der som blandt annet som livnærer seg av tang og tare.

Vi hadde en guidet tur på Mainland med JP Orkney, hvor vi besøkte steinsirklene Skara Brae,en forhistorisk bosetning og et arkelologisk funn på Mainland som stammer tilbake til tidlig bronsealder. Utrolig spennende. Dette kommer jeg også tilbake til i bloggen om JP Orkney. På den turen kunne vi nyte en nydelig hjemmelaget lunch med en sol som varmet og en vakker havutsikt.

Vi hadde, som du ser, et tett program, men første dagen gjorde vi oss kjent i Kirkwall. Vi hadde vært oppe lenge før hanen og tok det litt med ro, og dro på oppdagelses tur rundt i byen.

Byen er ikke så stor og selve sentrum har èn liten hovedgate hvor det meste skjer, vi gjorde oss raskt kjent med alle butikkene og hvor vi kunne spise. 

Vi fant en sjarmerende pub ved havnen og kunne nyte en utsøkt fish and chips og et glass vin. Den lokale menyen er sterkt preget av sjømat og ferske råvarer, og gir besøkende en smakfull introduksjon til øyenes tradisjoner.

The Old Endie Hoose

Vi leide Air B&B midt i Kirkwall og bare 50 meter fra hovedgaten. Huset “vårt” lå i enden av et lite smug. Hus på de britiske øyer har navn og vårt het “The Old Endie Hoose” huset på enden av gaten, eller smuget, hvor vi bodde.

Det er et koselig lite hus. En liten stue og kjøkken og mer enn nok for oss tre. Det var sengeplasser til seks, med to soverom og to bad fordelt på tre etasjer. Stuen og kjøkkenet var på gateplan og her tilbrakte vi kveldene etter dager med mange fantastiske inntrykk og opplevelser fra de forskjellige turene våre.

Og i den andre enden av smuget kom vi rett ut i hovedgaten, St. Albert Street.  En rolig gate med sjarmerende butikkker, som delikatesse butikker kombinert med kafe og brukskunst, et stort utvalg smykkebutikker og bokhandel, kunstartikler og et par klesbutikker.

Det var herlig å bare gå ut døren og være midt i sentrum. Ingen busstider som måtte følges eller taxi som måtte bestilles.  En av delikatesse butikkene lå rett rundt hjørnet, når du kommer ut i St. Albert Streeet, fra smuget vårt, med mange fristende retter som vi kjøpte med “hjem” og koste oss med.

Jeg er nok over gjennomsnittet glad i smykker. Ikke nødvendigvis gull og diamanter, for det er så mye annet fint. Og her var det alt hva jeg, og andre som meg, kunne drømmer om.

Jeg har til dags dato aldri sett så mange smykkebutikker og smykke designer på et sted, og i en gate. Gaten er ikke lang så de ligger tett i tett. Du skal få en oversikt: http://www.alisonmoore.co.uk  I mange av disse butikkene solgte de også brukskunst.

Orknøyene har også eget wisky destilleri. Mye av maten er kortreist og selges fra lokale produsenter. Blandt annet JP Orkney som vi dro på tur med. Jeg kommer tilbake til det i bloggen om vår guidet tur med JP Orkney. Du kan lese mer om dem her: http://www.jporkney.co.uk

Mye av den lokale maten blir solg i denne butikken, som er en kombinasjon av alt mulig. Her finner du lokalt garn, mye flott brukskunst, mat fra lokale produsenter og en sjarmerende liten kafe som serverer den deiligste maten. Og her var vi å spiste mer enn en gang.

Vi var heldige med været. Solen skinte fra en skyfri himmel hver dag, og vi kunne nyte sjarmerende og historiske Kirkwall. Her er det mye historie og de er mye flinkere enn oss nordmenn til å ta vare på den.

Det er mange spor etter vår felles fortid da Orkenøyene var under Norgesvelde i vikingetiden, sammen med Shetland, Island og Grønland.

Infrastrukturen her er det ingenting å klage på.  Det går busser overalt, og en dag tok vi en busstur til Stromness.

Solen skinte, som de fleste dagene, og Stromness er en liten sjarmerende by med ca. 2000 innbyggere.

Stromness

Stromness er den nest største byen med sine 2500 innbyggere og ligger sørvest på Mainland. Her har du også fergeforbindelse til Scrabster på det skotske fastland. Det er ingen problem å komme seg rundt enten om du skal på tur til en øy  eller en annen by på Mainland. Bussforbindelen er god og vi hadde en fin busstur fra Kirkwall til Stromness.

Hvis du har planer om å besøke Oknøyene er denne lille byen verdt et besøk. Den er idyllisk og pitoresk med sjarmerende gater og smug med utsikt til havnen og sundet.

I hovegaten finner du sjarmerende kafeer og butikker og godt utvalg av smykker og brukskunst. Mange av de sammen designerne som har butikker i Kirkwall.

Vi fant en koselig kafe hvor vi kunne nyte en deilig lunsj. Solen skinte fra en skyfri himmel og vi kunne nyte varmen langt der ute i havgapet.

Det er deilig å bare vandre rundt i den sjarmerende hovedgaten som svinger seg mellom solide hus, bygget av lokal stein, på den ene siden med smale gater og smug som smyger seg oppover den bratte fjellsiden hvor husene ligger tett i tett, og utsikten er betagende.

Og på den andre siden ligger husene rett i vannkanten og du kan sitte i hagen og dingle med bena i sjøen. Solide hus som holder stand i de sterke vinterstormene.

Vikingene kalte området Hamnavoe, som betyr “haven bay” en sikker ankeplass som beskyttet dem  mot alt annet enn den den sør-østlige sterke vinden Gale.

Det er tusenvis av sauer på disse øyene og desto mer garn. Det ble noe med hjem fra sauer som lever på en av de nordligste øyene hvor det ikke bor mennesker. Sauerasen heter North Ronaldsay sheep og bor på øya med samme navn. Det er en av de eldste og sjeldneste rasene vi har. De har tilpasset seg øylivet og menyen består av tang og tare.

Jeg kjøpte med tre hesper av det myke og tykke garnet fra disse sauen, og sammen med garn jeg kjøpte hjemme strikket jeg et deilig varmt sjal; Sunday Morning Wrap.

Du finner oppskriften på Ravelry  http://www.ravelry.com   og du kan laste den ned gratis. Det er også gratis å registrere seg og du finner mange fine oppskrifter her som er til salgs.

Jeg kjøper ofte garn når jeg er ute å reiser. Et fint ferie minne både når jeg strikker og når jeg bruker plagget.

Vel, nok om sauer og smykker. Vi hadde en nydelig dag i denne sjarmerende lille byen. Og etter to tre timer tok vi bussen tilbake til Kirkwall, samme rute som da vi kom. En fin tur, som tar ca. 30 minutter, gjennom et fantastisk kystlandskap med idylliske hus og store beitemarker hvor kuene og sauer lever et godt liv. Om kvelden kunne vi nyte en god middag og vin i glasset i “huset” vårt. Og selvfølgelig strikket vi…..

Neste blogg er fra turen vår til Sanday. En fantastisk naturopplevelese, hvor vi fikk innblikk i et fasinernde øyliv. Det er som en ekstra bonusen ved å reise, og få oppleve hvordan andre lever sine liv så annerledes enn oss.

Andre forblåste plasser

Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg drar til slike fjerne forblåste steder. Vel, verden er ikke bare sol og palmer og strender. Jeg liker når vinder tar godt tak i deg og du føler nesten at du blir filleristet.

Bølgene slår mot land og lyden er nesten forførende. Da er det godt å komme inn i varmen etterpå og nyte god mat og et glass vin foran peisen.

Og jeg er like fasinert av India som jeg er av både Grønland og Newfoundland og de andre plassene du kan lese om i linkene under.

Her finner du de andre forblåste reisene mine:  17. mai på Shetland – Island – Grønland – Newfoundland og St. Johnˋs

Er du interessert i mer informasjon om Orknøyene kan du lese mer her: http://www.orkney.com

Etter fantastiske opplevelser og mange inntrykk på Island, gikk ferden videre til Grønland; Kalaalit Nunaat. Vi hadde ca. et døgn på åpent hav, seilte i arktiske farvann, og havet lå blankt og stille. Etter undeholdingen, som var ferdig i 22 tiden, gikk vi ut på dekk for å få med oss solnedgangen. Vi fikk også informasjon over høytaleren om at det ville bli nordlys i natt.

Natt over havet

Fargene i solnedgangen var spektakulære. Først så det ut som skyer som lå lavt i horisonten, men de beholdt samme formasjon og det viste seg at det var en fjellkjede på Grønland.

Det var magisk å stå der ute på dekk som en liten prikk i verden på et stor hav. Det eneste som bevegde seg utenom skipet og bølgene var måkene som fløy lavt.

Solen som gikk ned og byttet plass med månen. Vi ble stående lenge på dekk og nøt utsikten og det fantastiske fargespillet. Etterhvert som solen gikk ned begynte det å bli kaldt, men det var vanskelig å løsrive seg fra magien på dekk.

Da solen forsvant i horisonten og mørket senket seg gikk vi opp på helikopter dekket, det øverste på dekk 13. Det begynte å bli ganske kaldt, etterhvert, iskladt, men vil ville oppleve nordlys. Vi stod der lenge og det eneste som lyste var månene som speilet seg i havet. Etterhvert viste norlyset seg, men det var svakt og vanskelig å se med det blotte øyet. På nivå èn som viste seg for oss, så det ut som en melkehvit sky som bølget over himmelen, men tar du bilde viser det seg som en nydelig grønnfarge på himmelen.

Så heldig jeg er som kan stå forfrossen på dekk midt ute på havet, hvor jeg føler meg bitteliten i den store sammenheng og observere et slikt naturfenomen. Men. Etterhvert ble det altfor kaldt og det var godt å komme ned i lugaren og under en varm dyne. Da viste klokken en time over midnatt.

Vi nådde Grønland tidlig neste morgen og da jeg våknet i sekstiden og så ut av vinduet raget høye forrevne fjell seg og skipet drev stille og sakte forbi. De samme fjellene vi så natten før. Et lite isfjell duvet i vannskorpen. Jeg ble lenge stående i vinduet å bare nyte utsikten.

Frokosten inntok vi i restaurant Verailles, med vindusplass, og kunne nyte de første glimt av Grønland. Vi gledet oss til å komme i land.

Nanortalik

Nanortalik er den største byen med det administrative sentrum i Nanortalik kommune, med ca. 1185 innbyggere. Det er den sydligste byen og ligger på en øy med samme navn, ved utløpet av den 70 km lange Tasermiutfjorden som munner ut i Labradorhavet.

Og med et passasjer antall på 2400 ble det ganske folksomt. Solen skinte og Nanortalik viste seg fra sin fineste side.

Navnet Nanortalik betyr Isbjørnenes samlingsted, fordi isbjørnene seilte på isfjellene som nådde Nanortalik i vår og sommehalvåret. Vi så masse isfjell men ingen isbjørn.

Det er en fantastisk natur her og vi ble informert om, ombord, at dette er den reneste luften vi noen gang har pustet i. Om det bare kunne fortsette slik.

Solen varmet og vi vandret rundt i denne flotte ville naturen og som du ser gikk kameraet varmt. Her er det mange flotte motiv og jeg prøvde å fange noen av dem.

Du er ikke her for shopping, men for å kunne nyte naturen. Den er fantastisk. Vi hadde ikke så mye tid, men om jeg hadde ville jeg sett mer av fjellene rundt, dra på ørne eller hvalsafari inn i fjordene.

Bare å vandre langs den gruslagte gaten i frisk luft mens solen skinte og ta inn alle inntrykken av den flotte naturen var nok for oss. Det var nesten ingen biler her så stillheten er uvant for oss som bor i storbyer.

Et besøk i Nanortalik Open Air Museum er verdt et besøk. Her viser de gamle bosetninger og hvordan de levde før.  Innendørs er det utstilt fantastiske klær med intrikate mønster og brukskunst. Bortsett fra museet har de en kafe, matbutikk og en flott butikk hvor får kjøpt souvenirer av godt håndverk. Du kan også, om bord, bestille forskjellige utflukter i området.

På grunn av sin sydlige plassering ble det et av de første områdene som ble befolket av både Inuitter og vikinger.

Nanortalik ble etablert som handelsplass i 1797, men da ved Sissarissoqme i 1830 ble den flyttet til der den ligger i dag. Du finner fortsatt ruiner etter bosetning i området.

Jeg kjøpte med meg en barnebok og en bok om Grønlandske myter. Deres kultur har en dyp forankring i mytene som fremedeles holdes levende.

Det er ca. 4500 år siden de førse inuittene satte sine føtter på Grønlandsk jord via Nord-Amerika, og de brakte med seg sine fortellinger om den mytiske verden som fremdeles lever blandt dem. Ikke så forskjellig fra våre tusser og troll.

De vandret gjennom Beringstredet da den store ismassen gradvis trakk seg tilbake og gjorde det mulig å passere og oppdage nytt land.

Da inuitten inntok Grønland på den tiden, var det faktisk grønt der og frodig vegetasjon. Det vil alltid være klimaendringer og da Saqqaqene levde der (ca.2400 – 800 fkr.) levde de under et varmere klima. Det endret seg etterhvert og ble kaldere igjen rundt 800 fkr.

The star of paganism has lost its shine, but it wonˋt be extinguished as long as the northern lights dance in the sky, as long as storms rage and the swell beats the bedrock, as long as the wind, the current and the torch of the sun send the icebergs drifting. Jens Rosing

Qaqortoq

Dagen etter var Qaqortoq den andre byen vi besøker og ble møtt med overskyet være, men hva gjør det? Vi har klær som passer til både klima og vær.

Ingen av havnene i dissse byene er store nok til at et cruisskip kan legge til, og måtte ankre opp et stykke utenfor. Vi ble fraktet inn med tenderbåter hvor det var plass til 50 passasjere i hver tenderbåt.

Jeg er imponert over hvor fort det gikk med tanke på at 2400 mennesker skulle i land. En godt utarbeidet logistikk.

Byen ligger mellom bratte fjell, og fargerike hus er sprett utover åssidene som en velkommen fargeklatt i et ellers grått vær. Her bor litt over 3000 mennesker og er dermed Grønlands femte største by. Men ikke så altfor stor da vi traff på en guide som hadde studert på Universitetet i Agder og hadde bodd i Kristiansand, men som nå hadde flyttet hjem i gjen.

I nærheten av Qaqortoq finnes flere av Grønlands best bevarte ruiner fra nordbotiden, som den gang het Austbygd, og ble fraflyttet etter 1408. Her ligger ruinene etter Hvalsey kirken. Kirken var da hvittet med kalk og gav navnet til byen Qaqortoq som betyr “Det hvite”

Qaqortoq Museum kan by på mye av byen og områdets historie. Her finner du også lokale keramikk kunstnere, en koselig kafè, klær, smykker, et par souvenirbutikker med et strot utvslg kunsthåndverk og mye mer.

Naturen rundt Qaqartoq har mange utendørs aktiviteter å by på. Turer i fjellene rundt byen med utsikt over en fantastisk natur, kajakpadling, seiling, hvalsafari, et fantastisk dyreliv og varme kilder. Det er også et stort antall isfjell som flyter omkring.

Vi hadde ikke tid til slike aktiviteter og ruslet rundt og oppdaget den lille idylliske byen.

Da vi skulle tilbake til skipet ble vi fraktet i Tenderbåter, og mens vi stod å ventet på vår tur ble vi tilbydt varm drikke av cruisepersonalet.

Prins Christian Sund

Vi fikk dessverre ikke besøkt hovedstaden Nuuk på grunn av for mange isfjell i området. Som plaster på såret fikk vi en spektakulær tur gjennom Prins Christian Sund. Dette oppveide på alle måter. Nå vet jeg jo ikke hva jeg gikk glipp av ved ikke å besøke Nuuk, men dette ville jeg ikke ha vært foruten. En ny fantastisk og iskald opplevelse.

Prins Christian Sund er en dramatisk og pittoresk fjord i det sydlige Grønland. Navnet ble gitt til ære for prinsen, senere kong Christian IV. Fjorden skiller fastlandet fra Sammisoq ( Christian IV Øy) fra andre øyer i Cape Farewell skjærgården.

Vi står på dekk og dette store skiper beveger seg i dorgefart og vi kan nyte en spektalulær utsikt. Et krystallklart vann, fossefall og fjell som rager 2200 meter over havet og vill urørt natur. Isfjellene seiler forbi i alle størrelser.

Skipet stopper lenge opp ved en fantastisk isbre og vi får alle muligheten til å ta masse bilder. I dette området ligger en liten bosetning med bare 100 mennesker, Aappilattoq, som betyr annemone, da det er mye annemome i havet er, derav navnet.

Litt historie

Grønland har mye historie å by på med sine bosetninger og myter. Vikingetid og norrøne tid. Bosetninger kommet for derretter å forsvinne. Men mytene har overlevd i alle disse årene, og er blitt noe justert og forandret etettersom tiden går, men lever blandt dem, som i for av utskjørte figurer og nedskrevne fortellinger.

Mange bosetninger opp igjennom årene har satt sit preg på og skapt Grønlands historie og mytene har fuglt med og overlevd.

Grønland var en del av Norgesvelde i 1261 men i 1814 ble realunionen mellom Norge og Danmark oppløst, som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i union med Sverige. Og de gamle norske skattlandene Island, Førøyene og Grønland ble ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark, men likevel selvstyrte land.

Det bor 56.600 mennesker på Grønland og deres hoved inntekts kilde er sel- og hvalfangst, fiskeri og jakt. Det er også en økende inntekt fra gruvedrift og turisme.

Hvis du er interesserti å lese om opplevelsene vår på Island kan du klikke på lenken her: Island

Er du interessert i lignende turer ta kontakt med Dag Aasbø Travel: http://www.dagaasbo.no Jeg kan anbefale dem på det varmeste.

Jeg har vært  på cruise for første gang, og det frister til gjentagelse. Vi gikk ombord i Reykjavik på  Island, og etter å ha seilt rundt øya og besøkt to havner, gikk ferden videre til Grønland. Vi var en gruppe på 48 reiselystne fra rundt omkring i Norge, som hadde meldt seg på en tur gjennom reiseoperatøren Dag Aarsbø Travel.

Oppmøte var  kl. 05.30 på Gardermoen og her møtte vi vår eminente guide Ola, som loste oss trygt gjennom hele turen. Av og til er det deilig å bare følge med og la andre ta seg av alle de praktiske oppgavene. Dette var en slik tur.

Ved innflyvningen til Reykjavik så vi små vulkanutbrudd langs kysten. Små revner i jorden hvor flammene var godt synlige fra luften. Vi landet kl. 07.50 men kunne ikke gå ombord før kl. 16.00, dermed hadde vi god tid før vi kunne sjekke inn på det som skulle være vårt flytende hjem de neste ti dagene.

Vi hadde egen buss og benyttet ventetiden med en interessant tur i Reykjavik og omegn. Blandt annet til der lavaen hadde stoppet etter utbruddet i Grindavik. Vi hadde et lite stopp der og fikk beskjed om å passe på slik at vi ikke gikk på steder hvor det ennå var varmt.

Hvordan folk klarer å bo med slik usikkerhet hengende over seg til enhver tid, er over min fatteevne. Tidlig neste morgenen var det både jordskjelv og et nytt vulkanutbrudd i nærheten av Grindavik, der vi hadde vært dagen før.

Etter en grundig sikkerhets sjekk på land kunne vi endelig gå ombord i Norwegian Star. Et stort bygg hvor alt skjer innendørs var ennå ikke ferdig, og det var kaldt å stå ute i innsjekkingskø. Vi var ikke helt kledd for værskifte, vi snakker ca. 8 grader. Det første vi gjorde etter å komme ombord var å finne oss et bord i en restarant og holde rundt en stor varm kopp te.

Gruppen vår samlet seg i restaurant Versaille, hvor vi hadde middag hver kveld, nydelig lokale, nydelig mat og behagelige kelnere som etterhvert husket hvilken vin du ønsket til maten. Her spiste vi også frokost hver morgen., med utsikt til havet som fløt forbi, eller til den byen vi besøkte. Der kunne vi sitte en time og nyte utsikt og deilig frokost, hvis vi ikke skulle tidlig avgårde på en ekskusjon, vel og merke.

Første stopp på programmet var egentlig Grundarfjordur, men der var det storm den dagen og umulig å komme til. Planen var å legge til kai i Djupivogur, en liten kystlandsby med 400 innbyggere, som har en historie helt tilbake til 1790, men det får jeg ha tilgode til en annen gang.

Vi hadde en behagelig dag på havet og kunne nyte god mat, god vin og flott underholdning. Jeg hadde også pakket med meg en god bok og strikketøy og led ingen nød.

Havet var som et stuegulv og vi ruslet rundt og kunne finne en plass for lunsj, et glass vin eller nyte utsikten over kysten av Island som gled forbi.

Hver kveld var det underholdning. Artistene var profesjonelle aktører fra Cirque de Soileil, kabareter, musikaler, magikere, foredragholder og gode filmer. Alt var inkludert i prisen, og du kan velge hvilken restaurant du vil spise på, bortsett fra tre hvor du må betale.

Har du vinpakke, er all vin gratis opp til 15 dollar, og i vinpakken får du rabatt på utfluktene og en middag i en av de betalte restaurantene.  Gjennom Dag Aasbø var utflukter inkludert i prisen.

Hver dag fikk vi alle et nyhetsbrev med informasjon om kveldens underholdning, utflukter og diverse aktiviteter ombord. Noe for en hver smak.

Akureyri

Neste stopp var Akureyri. Byen ligger innerst i den 60 km lange Eyjafjordur nord på Island. Akureyri er en universtitetsby og fjerde største by med sine 19 219 innbyggere. Infrastrukturen er god og de har blandt annet egen flyplass, havn og skipsverft.

Havnen er rik på fisk og har en interessant maritim historie. Hval er også observert i havnen, men det så vi ingenting til, dessverre.

Selve sentrum av Akureyri har en sjarmerende hovedgate med restauranter, en koselig bokhandel hvor de også har et godt utvalg av engelske bøker og en liten kafè. En lekker strikkebutikk, et fristende bakeri, og ellers butikker for en hver smak.

Det er en sjarmerende by selv i regnvær. Skulle bare hatt litt bedre tid. ( Bildene fra Akyreyri er lånt av iStock da kameraet gikk tom for strøm da jeg vandret rundt i gatene.) Her kan du lese mer om selve byen; http://www.visitakureyri.is

Akyreyri ble etabler på 900- tallet og på den tiden hadde de at relativt vamt klima. Og rundt byen finner du museer med en gammel kirke, skolebygning og teater, som er godt bevart.

Island er fylt med naturopplevelser med sine karakteristiske nautur. Her er fossefall, dype kløfter, vulkanske områder hvor grunnen under føttene syder av varme kilder og lava. I havnen venter bussen for å ta oss med på sight seeing til Godafoss, Myvatn og Namafjall og Dimmuborgir.

Godafoss

Godafoss er en av de mest spektakulære fossefallene på Island med et fall på 12 meter. Du kan oversette Godafoss med Guds foss. Den renner ut i Skaldfandafljot-elven og videre gjennom Bardardalur-lavafeltet.

Godafoss er en av Islands store turistatraksjoner. Jeg fikk en følelse av Niagarafallene og Grand Canyon i litt mindre format, men ikke mindre imponerende og fantastisk av den grunn.

Myvatn

Myvatn er en grunn og næringsrik innsjø i et aktivt vulkansk område i nærheten av Kraflavulkanen. Den er et resultat av et stort basaltisk lavautbrudd for 2300 år siden. Og på det dypeste måler den hele 4,5 meter.

Innsjøen og de omkringliggende våtmarkene har et usedvanlig rikt fugleliv. Etter Godafoss kjørte vi videre langs Myvatn. Både Dimmuborgir og Namafjall Hverir ligger langs denne innsjøen.

Island har et fasinerende landskap. Alt av natur, fossefall, innsjøer, fjell og andre formasjoner er et resultat av den vulkanske øya som oppstod for ca. 22 millioner år siden. Fuglelivet rundt Myvatn er spesielt. My betyr mygg og er som en buffè for fuglene.

Namafjall

Namafjall Hverir ligger ved et av Islands største jordvarmefelt på østsiden av Myvatn, i den nordlige delen på Island. Ved dette feltet ble det i 1969 åpnet landets første jorddampkraftverk.

Det er planer om å øke kapasiteten fra 3 til 90 megawatt, noe som vil få store og negative konsekvenser for økosystemet. 70 prosent av oppvarmingen av islandske hus kommer fra disse varme kildene.

Vi måtte passe oss for å ikke tråkke på steder hvor det var varmt. På bilde under putrer og bobler vannet. Det var gjørmete og luktet sterkt av svovel, og mange små forhøyninger hvor varm røyk sivet ut

Det finnes innendørs varme og badebassenger overalt på Island, og varmes opp av de varme kildne. Det koster ingenting å benytte seg av dem, for islenderene skal nyte godt av øyas goder, og spesielt i dette kalde klimaet. Definitivt noe for norske politikere å tenke over.

En gang det skulle lages en tunnel, kom de over en varm kilde omtrent i midten av tunnelen, og  har en konstant temeprtur på 25 grader. I vintersesongen når bilene er fulle av frost, kjører de gjennom tunnelen til bilene har tint opp.

Dimmuborgir

Dimmuborgir er et stort område i nærheten av Myrvatn med spesielle lavaformasjoner, som består av flere grottet og steinformasjoner som kan se ut som rester etter en eldgammel kollapset festning med søyler, som spyr ut svovelholdig røyk.

Under lavautbruddet for 2000 – 2200 år siden nådde lavastrømmen vann og dannet dette område med skarpe og forrevne lavaformasjoner hvor lava har presset seg opp fra magmaen som koker under jorden.

Islandske myter forteller at Dimmuborgir er en by mellom jorden og underverden og er bosted for alver, troll og julenissen. Dette spesielle område har også vært location i TV-serien Game of Thrones. Steinformasjonene danner bakgrunnen for Mance Rayderˋs vilkmarks leir.

Det er turløype rundt området, og til og med i slutten av august var det  iskaldt. I nærheten ligger det en kafè i kombinasjon med en souvenirbutikk, hvor de også selger luer og vanter. Det beste kjøpet mitt på den turen.

Etter bussturen dro vi tilbake til Akureyri og hadde litt tid til å se oss rundt i byen. Noen valgte å gå ombord, men jeg ville ha et lite glimt av byen. Akureyri er en koselig by med et godt utvalg av butikker og kafeer. Jeg må alltid innom en bokhandel hvor enn jeg er og denne var intet unntak. Et godt utvalg av engelske bøker hadde de også, og en koselig kafè var en del av konseptet. Her kan du lese mer om selve byen; http://www.visitakureyri.is

et var kaldt klima vi ferierte i, og ved ombordstigningen, i hver en havn, stod noen fra mannskapet og møtte oss med varm kakao. En koselig gest som varmet en kald kropp.

Isafjordur

Vi fikk en hel dag i Isafjordur. En liten tettsted på norvestkysten av Island med 2744 innbyggere. Byen ligger på en øy i den trange fjorden Isafjardjup, og er omgitt av 600 – 700 meter høye fjell.

Isafjordur er et viktig senter for fiske og handel, med store fryseannlegg, maskinindustri og skipsverft.

Westfjords Heritage Museum

Vi besøkte Westfjords museum for byens kulturarv. Det ligger like ved havnen og holder til i en bukt hvor de renoverte bygningenen, fra 1700-tallet, danner selve museet. Museet fokuserer på å formidle hvordan de levde og arbeidet opp gjennom tiden.

I linken her finner du mye interessant informasjon om museet;  http://www.nedsti.is  Du kan lese mer om Isafjordur og Westfjord i linken her: http://www.westfjords.is

Etter hver utflukt, både på Island og Grønland, ventet det enten varm sjokolade eller suppe på oss forfrosne turister. Arrangert av cruise skipet. Det varmet både hjerte og kroppen. På det varmeste var det ca. 7-8 grader.

Det er interessant å reise og besøke små plasser, bosetninger og små byer. Se hvordan mennesker lever i små samfunn og ikke bare i bråkete storbyer eller blinkende lysplakater og lysforurensing. Det er en stillhet og ro over disse plassene som tiltaler meg, spesielt i vår tid hvor alt skal gå så utrolig fort og vi har ikke tid til noen ting lenger. Leve sakte og vær glad for det. Selv jeg, som liker å shoppe slappet av på en helt annen måte i disse omgivelsene.

Island ha et fasinerende og spesielt landskap. Denne vulkanøya er ganske ung i verdensammenheng, kun 22 millioner år gammel.

Visste du at om du kaster fra deg en epleskrott i naturen vil den ikke brytes ned? Det visste ikke jeg. Det finnes ikke mikrober eller hva det nå er som gjør at slike ting brytes ned, og dette på grunn av øyas unge alder. Fasinerende.

Det bor 393 600 mennesker her, og fra 1262 tl 1918 var Island en del av det Norge, og siden under Danmark. Under 2.verdenskrig gjorde de seg uavhegnige og etablerte sin egen republikk 17.juni 1944.

Da har vi gjort oss ferdige med Island for en liten stund. Vi skal tilbake til Reykjavik hvor vi avslutter turen hvor vi begynte. Men nå går ferden videre til Grønnland. Det blir et døgn på havet hvor vi får opplevd en spektakulær solnedgang.

Jeg kan anbefale å reise med Dag Aarsbø Travel. De har overkommelige priser uten at det går utover kvaliteten. Er du interessert i å lese mer, klikk på denne lenken; http://www.dagaasbo.no

Det er ikke bare sol og varme som er ferie. Jeg er fasinert av vær og forblåste steder. Det har for det meste vært mine destinasjoner i det siste. Er du interresert kan jeg anbefale disse; Newfoundland og St. Johnˋs  – 17. mai på Shetland Det kommer snart et innlegg om selve Shetland, men først Grønnland.

For et år siden ( 2023 ) reiste vi en liten gjeng for å feiret 17. mai på Shetland. Det var en spesiell opplevelse og jeg vil aldri ha vært den foruten. Vi var syv medlemmer fra Agder Krigsseileres Minneforening som dro på tur. Vi er alle etterkommere av krigsseilere, noen er barn og undertegnede er barnebarn. En i følget vårt er sønn til nestkommanderende i Shetlands gjengen, og det var stor å besøke Scalloway hvor havnen deres er.

I nærmere 20 år har det årlig seilt nordmenn og kvinner fra Norge for å feire 17. mai på Shetland. Seilbåtene ankommer hovedstaden Lerwick dagen før, og i tradisjonens tro blir kvelden tilbrakt på en lokal pub i Scalloway. 

Alle er invitert, og det var god stemning blandt de lokale og oss nordmenn. Vi ble varmt tatt i mot og ble underholdt av unge musikere fra skolen i nærheten. De lagde god stemning og spilte opp til dans.

Det var gøy å tilbring en kvelden på den lokale puben. Det er en varme blandt lokalbefolkningen som vi ville oppleve mer av på nasjonaldagen. Det ble sent før vi brøt opp og flere fra lokalmiljøet tilbød seg å kjøre oss tilbake til Lerwick.

Det bor ca. 900 mennesker i dette lille tettstedet på vestsiden av øya. Og på Shetland i sin helhet bor det ca. 23 000 mennesker. Fra 800 tallet og frem til 1469 hørte Shetland til norsk territorium, det som da het Norgesvelde. Det er også kortere til Bergen enn til Edinburgh, og de føler seg faktisk mer norske enn skotske. De har et ønsker om å bli norske og har til og med norsk som valgfag i skolen. 

17. mai på Shetland

Nasjonaldagen opprandt uten regn, men overskyet, og vi følte vi var heldige med været. Selv om det var litt kaldt, er det som en typiske norsk 17. mai, takk og pris for bunad i ull, ulltrøye og ullsjal. 

Vi som skulle gå i tog samlet oss i havnen i Lerwick kl. 10.00 og ca. 70 nordmenn, og noen shetlender, toget gjennom sentrum av Leirwick med enkelte tilskuere langs ruten vår. Vi var syv i følget vårt, og resten kom fra alle seilbåtene som kommer hvert år. Her på bildet ser du gjengen vår.

Det var en spesiell opplevelse å gå gjennom Lerwicks gater, fulgt av en enslig trommeslager, og synge norske 17. mai sanger. Uansett hvor jeg er når vi synger Ja vi elsker  får jeg klump i halsen og må tørke bort noen tårer. Det var ikke annerledes her. Etter toget kunne vi nyte en lunch på en koselig liten restaurant midt i gågaten før vi dro med buss til Scalloway.

Scalloway

I det vi gikk av bussen i Scalloway åpnet himmelens sluser seg og vi ble vi ønsket velkommen av styrtregn. Det øste det ned, nei, ikke ned, men sidelengs og oppover…..men hva kan du vente på en liten øy midt ute i Nordsjøen hvor vinden blåser uhindret over en øy uten trær eller høye fjell. Men dette stoppet ikke en flott markeringen av nasjonaldagen.

Her er vi også omtalt i avisen, og jeg beundrer alle skolebarna som stod støtt i vind og regn. De utførte sang og taler og jeg var dypt imponert. Her kan du se, både på forknytte og kalde kropper og ansiktsutrykk, at de også syntes det var kaldt og vått.

Befolkningen på Shetland føler seg mer som norske enn skotske, og jeg blir varm langt inn i sjelen når jeg ser hvor mye de legger i å markere dagen vår. Det er også et speseilt bånd mellom oss som går tilbake til 2.verdens krig og Shetlands gjengen med  havn i Scalloway.  Det ble holdt mange taler og kranser ble lagt ned. Her holder vår styreformann i Agder Krigsseileres Minneforening -AKM tale.

Her ser du, Odd Arnesen, sønnen til nestkommanderende i Shetlandsgjengen legge ned krans i et følelsladet øyeblikk. Det var spesielt og kunne gå i sin fars fotspor på Shetland, og oppleve hvor han satt sine fotspor under krigen og hvilken imponerende innsats han og Shetlandsgjengen gjorde. Det var fint også for oss andre å oppleve dette.

Odd kom også i kontakt med Bill, sønn av en som kjent Odd sin far, og som eide St. Olavs slipp, hvor båten deres la inn til når den ankom Scalloway. De hadde mye å snakke om. Bill hadde også en bekjent som kjente hele Shetlandsgjengen og kunne fortelle mye fra årene under krigen. Det er slike ting som gjør en tur som dette så utrolig interessant. 

Etter taler, sang, underholding og kransnedleggelser gikk vi den korte turen opp til Museet hvor det ventet et langt bord med de mest fristende kaker, men det beste var de varme smilene til de to som stod for dette.

En varm kopp kaffe smakte ekstra godt i en kald og våt kropp. Hele  Scalloway hadde bakt kaker til ære for vår nasjonaldag, og dette gjør de hvert år. Jeg er dypt rørt over den varme velkomsten og den imponerende dugnadsånden.

Scalloway Mueseum drives av frivillige. Museet forteller om Shetlandsbussene, og arbeidet som fiskerne gjorde under krigen. Du kan også se en samling som dekker historien til Shetlandsøyene og lokalhistorien, og her jobber flere generasjoner sammen. 

Vi var tre i følget vårt som gikk i bunad, og i den forbindelse var vi gjenstand for mye oppmerksomhet og mange ville ta bilde av, og med oss. Jeg er stolt av våre nasjonaldrakter, og er utrolig glad i min som jeg har overtatt av min mor Hun var 12 år da hun fikk den, og heldige meg som den eneste av oss tre søstre som passer den. 

Etter et par timer i hyggelig selskap med flere fra lokalbefolkningen som også samlet seg her, fikk vi, igjen, tilbud om å bli kjørt tilbake til hotellet. Det regnet fortsatt og var ikke særlig fristende å vandre ut i dèt været for å ta bussen tilbake.

I linken finner du mer informasjon om Museet: http://www.scallowaymuseum.org 

Det var godt å komme inn på et varmt hotelrom og få av seg bunaden. Krype opp i sengen, under en varm dyne med en kopp te. Vi hadde bestilt bord i restauranten på hotellet. Og godt var det. Bare ned en liten trapp og inn en dør. Det ble en fin avslutning på en begivenhetsrik dag, i godt selskap, hvor maten og vinen smakte fortreffelig.

Shetlandsgjengen

Med kaptein Leif Andreas Larsen, som ledet Shetlandsgjengen, var denne gjengen en norsk marineavdeling som seilte i hemmelige oppdrag for Norge og Shetland. De fraktet medlemmer av Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og militære forsyninger. De foretok også aksjoner mot tyske skip og la miner i norske farvann. 

I begynnlsen av krigen stod Shetlandsgjengen helt under britisk kommando, men senere kom nordmenn med i ledelsen. Mot slutten av krigen fikk de navnet Norwegian Naval Special Unit  (NNSU) og deres viktigste oppgave var å sørge for militær trafikk over Nordsjøen. De samarbeidet også tett med britiske SIS; Special Intelligence Service og SOE; Operatin Executive.

Jeg føler meg priviligert som har opplevd dette. En tur litt utenom det vanlige, og et minne for livet. Du kan også lese om Minneforeningen her; Agder Krigsseilers Minneforening

Vår 17.mai feiring på Shetland er foreviget på Youtube. 

På vår nest siste dag går turen til Taj Mahal og Agra Fort i byen Agra i Uttar Pradesh. Tidlig om morgenen tok vi toget til Agra, fra Hazrat Nizamuddin Railway Station i Delhi.

Vi var der så tidlig at det var vi som vekket hanen, og hadde nesten togstasjonen for oss selv. Med en togtur som tok 2 timer og 15 minutter fòr vi gjennom det indiske landskapet og fikk et tankevekkende inntrykk av livet i slummen og de vanvittige kontrastene til rikdommen i palassene vi skulle besøke.

Det var ikke bare slum men også frodige åkre vi fòr forbi. På togstasjonen i Agra var det adskillig flere folk og mange barn som vrimlet utenfor stasjonen og ventet på passasjerne i håp om at de enten hadde penger eller mat de kunne avse.

Vi har, opp til flere ganger, fått beskjed om å ikke gi dem penger, men det er hjerteskjærende og vanskelig å stå imot. Når det er sagt, er det viktig å respektere hva som er gjeldene idet landet du besøker.

Barn stod klare med papirposer og formelig kastet seg over oss og tok maten ut av hendene vår nesten før vi fikk det opp av bagger og vesker. De er utrolig raske.

Vi ble servert både kald og varm mat på toget og jeg skulle bare ønske jeg hadde spart på det jeg ikke spiste, kun et par muffins jeg tenkte jeg skulle ha til senere, med det ble det ikke noe av. De endte opp i en papirpose på togstasjonen i Agra.

Toalettene på toget var ikke så mye å skryte av. Da jeg spurte en av mennene, i reisefølge, konstaterte han bare at han var glad han var mann. Så vår herlige reiseleder hadde avtalt med et flott hotell hvor vi kunne låne toalettene før vi ankom vår første destinasjon.

Taj Mahal og Agra Fort

Bussen ventet på oss på stasjonen i Agra og kjørte oss først til Taj Mahal. Den stoppet utenfor en gedigen port og en lang aveny førte oss til  inngangen av mausoleet.

Her myldret det av apekatter og en av turistene fikk frastjålet hatten sin, så vi holdt godt på hodeplaggene.

Vi hadde vel alle store forventinger til dette berømte mausoleet og vi ble ikke skuffet. Det er fantastisk. Men før vi kom så langt ventet en lang og streng sikkerhetskø. Dette kan de, og det gikk ganske fort med tanke på alle de hundrevis av menneskene som skulle inn.

Taj Mahal

Etter sikkerhetskøen kom vi ut på en plass som var omringet av en rød mur som går rundt hagen til palasset. Det var et magisk øyeblikk da jeg gikk gjennom den imponerende portalen og fikk se Taj Mahal for første gang.

Taj Mahal ble bygget av stormogulen Shah Jahan til minne om hans yndlingshustru Arjumand Banu Begum ( 1593-1631) som fikk navnet Mumtaz Mahal, som betyr Palassets fryd. Mausoleet ble påbegynt i 1632 og stod ferdig i 1648.

Det hvite marmor palasset har elementer av persisk, indisk og tyrkisk arkitetur og ble i 1983 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Minaretene i de fire hjørnene måler 42 meter og selve kuppelen rager 70 meter og var tidliger dekket med gull, men er nå dekorert med bronse. Elven Yumana renner stille  i bakgrunn. I denne linken kan du kan lese mer om UNESCO og Taj Mahals historie: http://whc.unesco.org

Vi samlet oss innenfor murene, i etterlengtet skygge, og fikk et interessant foredrag om Taj Mahals historei, av vår guide. Og mens vi stod der stilte andre turister seg opp foran oss og tok sine selfie, “tilfeldigvis” med oss i bakgrunnen.

Vi opplevde at vi også var en attraskjon. Disse damene som sitter i mellom oss, bare satt seg der og noen andre i deres reisefølge tok bilder.

Alle ville ha bilder med oss europeere. Mange tok bilde i smug, som en selfie, og mange spurte om de kunne ta bilder av oss sammen med dem. Klart vi ville. Vi tar bilde av dem så det går begge veier. Jeg er sikker på at bilder av oss er spredd utover store deler av India og andre asiatiske land.

Hvorfor? Det samme spurte jeg om i en butikk på hotellet vår, og ble fortalt at de var glade i Europa på grunn av hjelp til mye av infrastrukturen i landet.

Vi vandret rundt på plassen i stekende sol. Det var befriende å komme inn i den svale skyggen i selve mausoleet, som måler 57×57 meter og hviler på en marmorsåle som måler ca. 100×100 meter.

Det var ikke lov til å ta bilder der inne, og vi vandret i stillhet rundt selve sarkofagen som lå i en sirkel i midten med en ornamenter vegg av marmor som en egen beskytttelse. Alle vegger var  vakkert dekorert med sirlige mønstre på marmorveggene. Av og til kan det være godt å legge fra seg kamera og mobil, og bare la inntrykkene gjøre sitt.

Vi vandret rundt i den vakre hagen, under skyggefulle allèer, som omgir selve Taj Mahal.

Den rødbrune bygningen til høyre for minareten, på bildet under, er en av to identiske bygninger som er plassert på hver side av mousoleet.

Den på venstre side er en grav og den du ser er kun en replika for å opprettholde symetrien og balansen.

Etter besøket kunne vi nyte en deilig lunsch på den lokale restautanten Masala Bistro før vi dro vider til Agra Fort.

På vei til Agra Fort måtte vi stoppe ved en minibank og mens vi ventet kom en hel bøling av store svarte kuer vandrenede i sitt helt eget tempo midt i de traffikerte gatene.

Alle tar hensyn til dem. Det er bare slik det er. Vi var helt overveldet og fasinert over dette, og måtte ut av bussen og knipset bilder. Tre politimenn, som stod et stykke unna, bare så på oss, smilte og ristet på hodet.

Agra Fort

Agra Fort, eller det røde fortet, er et arkitektonisk mesterverk og ble i 1983 tatt med på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Fortet ligger ca. 2,5 km nordvest for Taj Mahal, og en 2,5 km. lang mur beskytter det som engang var den keiserlige hovedstad

Fortet ble bygd av keiser Akbar, Mogulrikets tredje stormogul, som hadde sin storhetstid mellom 1526 – 1857. Innenfor murene, som er bygd i rød sandsten, befinner det seg flere palasser som; Khas Mahal, Shish Mahal og Jahangiri Mahal for å nevne noen, samt The Pearl Mosque – Moti Masjid.

Her er en militær base og den keiserlige residens, hvor også regjeringen holdt til i sin storhets tid.

Overalt er bygningene vakkert utsmykket og vitner om en rikdom som magler sidestykker.

Det er en prakt som åpenbarer seg når vi kommer inn på selve området hvor alle palassene ligger.

Varmen er fremdels intens og det er deilig å kunne trekke inn i skyggen i vakre svaleganger og med utsikt til blandt annet Taj Mahal i det fjerne og elven Yumana som renner forbi.

Det begynner å bli kveld og vi skal med tog tilbake til New Delhi. Vi er mette av mange fantastiske inntrykk og forlater fortet sammen med hundrevis av andre turister.

Det er fasinerende med de flotte og fargerike sariene indiske kvinner bruker, og denne vakre buketten tok en hvil i skyggen av ettermiddagssolen. Og jeg var så heldig å få foreviget dem da vi var på vei ut av Agra fort.

Da vi forlot fortet vandret den samme bølingen med kuer i sin eget langsomme tempo forbi oss enda engang i en ganske traffikert gate.

Bussen ventet på oss utenfor og tok oss med til togstasjonen hvor vi gikk på toget tilbake til Delhi. Det var adskillig flere mennesker der da vi ankom rundt 19.30, og måtte følge godt med på følget vårt for ikke å forsvinne i den enorme menneskemengden.

Vi inntok en sen middag på hotel Lalit. Hotellet vi overnattet i da vi kom første dagen, og er nå tilbake. Og jeg fikk anledning til å luftet en av de indiske kjolene jeg kjøpte på City palasse i Udaipur.

Hvis du er interessert i å lese om de andre opplevelesene våre, kan du lese dem her; India og Delhi – Varanasi og Ganges – Udaipur i Rajasthan – Kumbhalgarh Fort Udaipur

Vi har hatt noen fantastiske dager i Udaipur og flyet går tidlig om morgenen tilbake til Delhi og besøk til Qutub Minar og Mahatma Gandhi. Men først rekker vi en deilig frokost som siste måltid på dette vakre hotellet, Fateh Niwas. Jeg rekker også en rask tur ut i hagen for å ta de siste bildene av den vakre hagen, og et inderlig ønsker om at tiden kan stå stille. Men flyet til Delhi går kl. 09.45 og det venter ikke.

På flyplassen i Delhi venter bussen og turen går rett til Qutub Minar og deretter Gandhi Smriti, hvor Mahatma Gandhi bodde den siste tiden av sitt liv. Vi hadde også en fantastisk sen middag på den berømte restauranten Indian Accent.

Qutub Minar

Qutub Minar, Qutb Minar eller Qutab Minar er den høyeste minareten i verden som er bygget av steinblokker. Den er 72, 5 meter høy og ved bakken er diameteren 14,2 meter og 2,75 helt øverst.

Etter 399 trappetrinn er du helt på toppen og får en spektakulær utsikt. Denne minareten befinner seg i Qutb – komplekset, et kompleks bygget i indo-islams arkitektur og står på UNESCO verdensarv liste. http://whc.unesco.org

Qutb – komplekset ble bygget i det 13. århundre, få kilometer fra Delhi, og inneholder moskeer, gravplasser og minareter.  Den kunstneriske arkitekturen er imponerende og et minnesmerke over den islamske kulturen og hvordan de etablerte seg i det indiske subkontinentet på 1200 – tallet.

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi var en indisk statsmann og advokat. Han var en frigjøringsleder, og anti kolonialist, kjent for kampen for uavhengighet fra Storbritania, hvor han ledet nasjonalbevegelsen mot det britiske styre i sitt hjemland.

Han er også anekjent internasjonalt for sine doktriner om ikke voldelige metode som sivil ulydighet i kampen for frigjøring.

Mohandas Karamchand Gandhi ble også sett på som en Mahatma som betyr stor sjel – en hellig mann.

Her er noen av hans filosofiske sitater;

“The greatness of humanity is not in being human, but in being humane.

” A man is but the product of his thoughts. What he thinks, he become.”

” Live as if you were to die tomorrow.”

“Happiness is when what you think, what you say, and what you do are in harmony.”

“Change yourself – you are in control.”

“We may never be strong enough to be entirely nonviolent in thoughts, words and deed.”

Gandhi Smriti

Vi kjører gjennom flotte brede avenyer med villaer gjemt bak høye murer og store trekroner som skygger for den intense varmen, og her ligger villaen  Gandhi Smriti. Ved den store porten ved inngangen til villaen er åstedet hvor Gandhi ble skutt.

Gandi Smriti i Tees January Road, tidliger Albuqueque Road, i New Delhi, er tidligere kjent som Birla House eller Birla Bhavan, og er et museum dedikert til Mahatma Gandhi. Her tilbrakte Gandhi de siste 144 dagene i sitt liv, hvor han ble skutt utenfor porten  30.januar 1948

Birla House ble bygget i 1928, av den indisk handlesmann Birla, og i 2005 ble Gandhi museum etablert. Museet viser historien om Gandhis liv ogha r som oppgave å holde i live verdien av friheten India har oppnådd.

Vi hadde en interessant tur i museet hvor utstillingen omfatter bilder, skulpturer, malerier og inskripsjoner og mer, som forteller Gandhis liv og historie. Hans soverom er også bevart om det var den gangen han bodde der.

Museet er omringet av en vakker hage og et perfekt sted for kontemplasjon. Etter fantastiske opplevelser og minneverdige inntrykk var det tid for lunsj……var det idag vi fløy fra Udiapur? Frokost i Udaipur og lunsj i New Delhi. Så, etter besøket i Gandhi Smriti kunne vi nyte en deilig lunsj på restaurant Waves.

Indian Accent Delhi

Vi hadde en uforglemmelig sen middag på Indian Accent Delhi, som har vært en av Asias beste restauranter siden 2015 og er nå rangert til en av de 19 beste restaurantene i denne verdensdelen. Det sier ikke så lite med tanke på folketallet.Den har vunne mange priser og hedres av matkritikerer verden over.  http://www.indianaccent.com 

Foruten i New Delhi finner du Indian Aaccent både i New York og Mumbai. Chef Manish Mehrotra er designeren bak denne fantastiske menyen vi fikk den ære av å nyte. Han bruker det indiske kjøkkenets smaker og tradisjoner kombinert med globale ingredienser og sesongens råvarer.

De har ikke som vane å ta i mot en bestilling på bord til mer enn 30 gjester på samme bestilling, men gjorde et unntak for oss. Og takk og pris for det. Vi fikk en fantastisk matopplevelse.

Det har vi for så vidt fått under hele turen. Fra Food Tour i Delhi og gatemat i gamle Delhi til en av de mest raffinerte restaurantene i Asia. Kontrastene til den gamle delen av Delhi er fasinerende. Og smaksopplevelsene er like gode på hver sin måte.

Vi fikk presentert en seks retters meny med vin til. Og hver rett var en nytelse. Selvfølgelig var vinene det også. En av rettene, eller venterett, var en sorbetis laget av granateple og kumin. En fortreffelig smakskombiansjon.

Jeg kjøper kokebøker når jeg er ute å reiser. For det meste til min sønn som er kokk og samler på kokebøker fra hele verden. Det begynner å bli en del nå. Denne turen er intet unntak. Jeg måtte jo kjøpe en til meg selv også.

Som du kan se på bilde er den stor. Sikker på at den veier det samme som to murstein.  Boken er et kunstverk i seg selv og inneholde mange fristende oppskrifter.

Etter en lang innholdsrik dag og en fantastisk avslutning i godt selskap, tok bussen oss tilbake til hotel Lalit, og en ny spennende dag venter da vi skal ta toget til Agra og besøke Taj Mahal og Agra Fort.

Her får du linkene til de andre innleggene om Indiaturen og alle opplevelsene våre: India og Delhi  –  Varanasi og Ganges  –  Udaipur i Rajasthan  – Kumbhalgarh Fort Udaipur 

I September i fjor var jeg på skrivekurs med Tom Egeland i Firenze. Dette har jeg hatt lyst til lenge, og da han reklamerte for skrivekurs et år før så måtte jeg bare melde meg på. Han hadde også skrivekurs i Roma men det kom på samme tid som en tur til Shetland. Kursene holdes der romanfiguren Bjørn Beltø har vært på oppdrag og hvor han kommer i kontakt med et mysterium, og som regel et mord han må løse. Vi gikk i Bjørn Beltøs fotspor i Firenze.

Det var kjempegøy og utrolig interessant. Det er alltid noe å lære, heldigvis, og mye nytt unders solen, men også en del bekreftelser på at jeg er på riktig vei. Og det følses alltid godt. Vi var bare seks påmeldte til dette kurset, det var plass til noen flere, men når det er sagt, var det fint å ikke være så mange. Det var en utrolig herlig gjeng og vi ble godt kjent.

Når man først skal besøke denne vakre byen ville jeg ha noen dager for meg selv før kurset og reiste ned mandag. Her kan du lese om dagene jeg nøt livet i Firenze i noen dager;  Gatelangs i Firenze

Kurset startet torsdag kveld med en middag i sentrum av Firenze. Vi som skulle på kurs var booket inn på et hotel litt utenfor sentrum, og traff hverandre i resepesjonen på hotellet mens vi ventet på taxi som skulle ta oss inn til sentrum. Det er noe med det å treffes der vi er når vi har samme interesser, en form for samhørighet og vi fant tonen med èn gang.

Vi traff Tom utenfor restauranten der han ventet tålmodig på oss i en forsinket drosje. (drosjene i denne byen har et aldri så lite forbedringspotensiale) Stemningen steg i takt med både praten og vinen i glassene utover kvelden.

Vi fikk et helt lokale for oss selv. Ned en smal steintrapp, slitt etter mange års bruk, og et innbydende langbord dekket til oss i en kjeller med velvet tak og vegger og gulv av stein, som nok har stått der i mange år.

Maten var fortreffelig og det var  boblene og vinen. Praten gikk lett og stemningen var god. Vi var alle spente på morgendagen når kurset skulle begynne.

Restaurant Mangiafoco Osteria Tartufeira ligger i Borgo Santi Apostoli 24/26/28 R, 50123 Firenze http://www.mangiafoco.com    En sidegate et kvartal fra Ponte Vecchio. Jeg kan anbefale den på det varmeste.

Skrivekurs med Tom Egeland i Firenze

Fredag morgen satte vi alle spente i et konferanserom på Grand hotel Cavour i hjerte av byen.  Vi gikk  gjennom den psykologiske tilnærmingen til å skrive en bok. Hvor det framgår å ha selvtillit og å gi litt f…..blaffen, tørre å våge. Om forskjellige metoder. Veien fra ide til endelig bok. Om språket, et levende språk og dialog, veien fra idè til plot. Hvordan du deler inn kapitlene og mye mye mer.

Jeg skal ikke avsløre noe. Er du interessert i å skrive, eller liker bøkene hans, kan jeg anbefale deg dette kurset. Det ble to innholdsrike dager fullt opp med et interessant innblikk i en forfatters hverdag med gode tips og informasjon om det å skrive. Det var utrolig lærerikt, men som jeg nevnte tidliger fikk jeg også en del bekreftelser på at det jeg holder på med er riktig.

Noe av det mest interessante var å høre hvordan han selv går frem når han skriver og sin egen prossess. Det som slo meg var at kreative prosesser har flere fellesnevnere, også de kreative irrgangene når jeg lager bilder, om det er etsninger, malerier, tegninger eller å skrive.

Vi presenterte oss for hverandre og hvorfor vi var her. Alle hadde interessante historier. Jeg fortalt om bloggen og at en av mine noveller var med i en Antologi som stå i bokhyllen hjemme, bland to bautaer i norsk litteratur, nemlig Roy Jacobsen og Tom Egeland.

Det er fasinerende å høre på denne forfatteren, som har skrevet disse spennende bøkene, sitte der å forteller hvordan han går fram. Det må være som å være bak i kulissene på et film sett.

En morsom historie til dette bildet; jeg spurt om jeg kunne ta bilder til bloggen og om de hadde noe i mot at jeg publiserte dem. Det hadde ingen noe imot.

Da kom noen opp med en god ide om at jeg skulle stå her jeg står og fortelle Tom hva jeg synters  han burde rette på…..ha ha…..men det var faktisk hans idè til ære for bildet.

Jeg har lest alle bøkene om Bjørn Beltø og Tom sier selv at noe av hans personlighet finner du hos romanhelten. De har også mye av den samme tørrvittige og selvironiske humoren.

Tom er også en sjenerøs person, han lytter når du prater og avbryter ikke. Litt sjenert kanskje og utrolig kunnskapsrik.

“Jeg er veldig glad jeg ikke jobber” sier han…..lurere på hva det  å skrive en bok er….

Her sitter jeg på et lite konferanserom i et lekkert hotel midt i denne vakre byen og lytter til en av mine favoritt forfattere sammen med en herlig gjeng, og føler meg utrolig priviligert.

Kurset ble holdt på Grand Hotel Cavour, et hotel jeg kunne tenke meg å ta bedre i øyesyn. Lekkert var det. Og. Det beste av alt midt i bykjernen.

Etter dagens økt vandret vi ut i Bjørn Beltøs fotspor fra boken Nostradamusˋtestament, som foregår her. Han kunne peke på vinduet i Palazzo Vecchio, hvor en av romanfigurene falt ut av akkurat det vinduet, og Tom peker på et vindu høyt oppe på veggen.

Vi vandrer videre i heten og finner skygge hvor vi kan og hører Tom fortelle om Firenzes historie.

Vi nyter også lunch i skyggen på Piazza Vecchio.

Siste kveld med gjengen

Siste kvelden med gjengen spiste vi på en restaurant med den nydeligste pasta, som den også er kjent for.  Vi hadde en fantastisk kveld og forfatteren underholdt oss med morsomme situasjoner fra et forfatterliv.

Vi lo så vi skrek. Men jeg overlater til Tom å fortelle dem selv. Vi satte heldigvis for oss selv og jeg håper ikke vi forstyrret de andre gjestene.

Da jeg skulle betale for min del av vinen og desserten, middagen var inkludert i kurset, ble jeg fortalt av kelneren at mannen med skjegg hadde betalt for all vinen og dessertene. Jeg spurte om han visste hvem han var. Nei det visste han ikke. Det er en berømt norsk forfatter som blandt annet har oversatt bøkene sine til italiensk, kunne jeg opplyse. “Så interessant” sa han, “Det skal jeg se nærmere på, jeg studerer litteratur på universitetet.” Jeg skrev ned navnet hans på et lite stykke papir og gav den til studenten.

Da jeg takket Tom etterpå sa han at det var så mye styr å dele regningen. Det var enklere å bare ta alt under ett….Tusen takk Tom.

Vi vandret ut i den varme natten og ville nyte den siste stunden før vi dro tilbake til hotellet, kurset var over og vi skulle dra hvert til vårt dagen etter.

En av deltakerne bor i Trieste. Og vi avtalte å treffes her neste gang. Og vi går under navnet Firenze forfatterne. Det klinger storslagent som seg hør og bør.

Her vandrer fire av oss i de smale gatene og nyter varmen som er som en langt over gjennomsnitt varm sommerdag hjemme. Til venstre Sonja, meg, Alice og Cathrine.

Vi hadde to fantastiske dager med kurs og jeg vil takke Ita Travel for et fint opplegg. Tom Egeland for et lærerikt, morsomt og fornøyelig kurs. Og sist men ikke minst; Takk den herlige gjengen Firenze forfatterne; Sonja, Cathrine, Anniken, Alice og Inger Marie. Det hadde ikke vært det samme uten dere. Håper vi treffes i Trieste.

Ita Travel

Turen er arrangert av Ita Travel http://www.itatravel.no De arrangerer mange andre turer i Italia. Sjefen der har bodd i landet i mange år og har gode kunnskaper om Italia. Utgangspunktet var at vi skulle bo på et hotel midt i sentrum, men av forskjellige grunner bodde vi på et hotel utenfor sentrum Dette løste Ita Travel fint med drosje frem og tilbake, og det ble en del. Inne i prisen var også middagen to av kveldene.

Bilde kred: Tusen takk for låne av fine bilder Cathrine og  Alice…… Det setter jeg utrolig pris på.

Her er bloggen fra dagene før kurset;  Gatelangs i Firenze   og fra forrige gang jeg var her for seks år siden;  Firenze hvor vi besøkte de fleste av attraksjonene byen har å by på.

Det er fantastisk å bare gå gatelangs i Firenze. Jeg har vært her før og besøkte da det meste av museer, gallerier, domer og palasser byen har å by på. Denne gangen har jeg vandret rundt i de mange smale gatene i denne fantastiske byen. Man vandrer bokstavlig midt i historien, og for en fasinerende historie Firenze har å by på.

Firenze er ikke bare å stå i kø for et besøk i et av de historiske mesterverkene, men jeg anbefaler å besøke ihvertfall et par av de historiske attraksjonene. Som på dette bildet av Palazzo Ufizzi, Medicienens kontorer, som nå er et storslagent museum og galleri. De har også en restaurant på toppen med en idyllisk takterrasse. Vel verdt et besøk.

I atriet mellom museums bygningene myldrer turistene og mange kunstnere sitter ved sine staffelier, maler og tegner, og selger sine kunstnverk på stedet. Her finner du  mange dyktige kunstnere og du kan få med deg et fint minne om byen og ferien hjem.

Jeg kan også anbefale Brunelleschis ærverdige kuppel i Duomoen,  Santa Maria del Fiore, hvor du kan få den mest spektakulære utsikten, over hele Firenze, fra toppen av kuppelen. Men først etter å ha klatret opp 414 trinn mellom kuppelens to lag på skrå inn i selve taket, som har et dobbelt skall med trapper i mellom lagene.

Selve katedralen er tegnet av Giotto og byggingen startet i 1296,  kuppelen, tegnet av Brunelleschi, stod ferdigstilt i 1436. Basilikaen er en katolsk katedral og erkebispesetet i Firenze.

Du kan lese mer om vårt besøk i alle attraksjonene i bloggen fra forrige gang vi var her; Firenze

Firenze er også å vandre gatelangs og ta inn atmosfæren i de smale gatene. Små smug hvor du kan våkne langsomt over morgenkaffen på en liten fortauskafè, finne en innbydende restaurant, en bakhage hvor du kan nyte et glass vin, og ikke minst de lekre butikkene. Det er bare å velge…..alt sammen

Jeg hadde nok ikke reiste hit alene om jeg ikke skulle treffe noen senere. Hensikten med turen er et skrivekurs med Tom Egeland. Men når jeg først skulle hit så vil jeg ha et par dager for meg selv før kurset.

Sitte i selvvalgt solitude blandt de mange tusen turister og bare nyte en frisk Chardonnay i et duggfriskt glass i den svale skyggen.

La tankene vandre og nyte utsikten til de historiske plassene. For uansett hvor du setter deg, er du midt i denne fantastiske renessanse historien som for alltid har satt sine spor i fortid nåtid og fremtid.

Kurset begynte på torsdag og jeg reiste ned mandag. Hotellet jeg bodde på ligger midt i hjerte av Firenze. Jeg saumfarte Booking.com og fant flere aktuelle hoteller. Det er lett å navigere på nettstedet som på kartet tydelig viser hotellets beliggenhet. http://www.booking.com

Hotel Albergo

Valget falt på hotell Albergo på Via del Corso, et lite og sjarmerende hotel med et hyggelig og hjelpsomt personale. Det er rent og ryddig og inkludert frokost. Kaffen er utrolig god og et must for en sær kaffeelsker.

Hotellet ligger i et lite smug, inn fra en av de smale skyggefulle gatene, med vinduer ut mot et lite gårdsrom, Piazza Dè Donati, og Ristorante Oreste.  

Jeg hadde som regel en deilig lunsj i sentrum og tok med god mat jeg kunne nyte til kvelden på rommet. For etter en lang og innholdsrik dag med mange tusen skritt bak meg, i en intens varme, var det deilig å slappe av på rommet om kvelden. Vinduet står åpnet mot bakgården, hvor jeg hører glade stemmer fra restaurantgjestene som koser seg. Og jeg koser meg med en god film og god mat.

Ellers var det stille der. Vel, bortsett fra om morgenen når du ble vekket kl. 07 av kirkeklokkenes malmfulle klokkeklang…..helt unødvendig med vekkerklokke om du skal opp på den tiden. Og om du hadde sovnet igjen vekket klokkene deg atter en gang kl. 08.00

Jeg foretrekker å bo midt i sentrum for å bare kunne gå rett ut i byen, det enkle ved å komme og gå som man vil uten noen form for transport frem og tilbake er både tidsbesparende og lettvint. Det er herlig å bare gå rett ut fra hotellet og du er midt i byens sentrum.

Har du behov for å slappe av og lette deg for alle shoppingposene er det lett å bare ta seg en tur innom hotellet. Og med alle skritt man legger bak seg i en storby kan det være godt å ta seg en liten hvil midt på dagen… og så ut igjen. 

Gatelangs i Firenze

Å vandre gatelangs i Firenze, og andre byer jeg besøker, er en fin måte å oppdagen den på. Mellom besøkene i de historiske attraksjonene anbefaler jeg deg å gå deg litt vill med vilje.

Selv om jeg har et bestemt mål for dagen, og er på vei dit, hvor hvert smug og smale gater frister, kan jeg forsvinne i oppdagelsestrangens nysgjerrighet inn i historien.

Man blir som en gullfisk av alle fristelsene på veien mot et mål, og du glemmer nesten hvor du egentlig skal. Men så kan målet i seg selv være å gå seg litt vill med vilje. Jeg elsker det.

Det dukker alltid opp noe spennende. Det kan være en koselig rustikk Trattoria, eller om det bare er noe søtt som frister, finner du en Gelato disk, ikke bare på hvert hjørne men overalt, og med et stor fristende utvalg. Er det behov for å påpeke at isen her er fantastisk. Neppe.

Jeg liker også  å gå på oppdagelseferd i museums butikkene. Her gjør jeg litt research og er på jakt etter stoff til en roman jeg holder på med, bøker jeg kan bruke som kilder eller ideer jeg er ute etter. Denne gangen i museums butikken til Palazzo Vecchio hvor jeg fant en bok som passer perfekt.

Ponte Vecchio

Ponte Vecchio, som betyr den gamle broen, er den som binder sammen Firenzes bykjerne. Her vandrer det millioner av mennesker over hver dag. Den er mest kjent for sine eksklusive gullforretninger, men det er ikke bare her du finner lekre smykker, for her er det vanvittig dyrt. Du finner små og litt eksklusive butikker andre steder, som designer egne smykker av god kvalitet og vakkert design til overkommelige priser.

Og på begge sider av elven Arno finner du elegante små butikker hvor de selger klær og smykker for enhver smak. Du vet, Italia og mote……..så her fikk jeg luftet både kjoler jeg hadde med i kofferten og helt nyervervede.

Italia er også kjent for sine flotte skinnvarer og for ikke å snakke om sko, elegante sko, lager i området. Her snakker vi kortreist. Det er skinn butikker overalt som selger vesker og jakker, og i endel finner du mye av det samme, men om du er på jakt etter noe spesielt, finner du det garantert.

Du finner hele verdens motedesignere i denne byen med assosiasjoner til Rodeo Drive i Beverly Hills, Helt greit – kanskje fordi min lommebok ikke matcher helt.

Ta heller turen inn i de smale gatene og de små butikkene som er som små  juveler, her er det mye fint du aldri vil finne hjemme. Her er også mange antikvitetsbutikker hvor du kan finne mange skjulte skatter……neste gang kjører jeg hit……

Disse små juvelene finner du mange steder, men jeg falt for flere som ligge på sørsiden av Ponte Vecchio. Du kan følge Via deˋ Guicciardini som går i rett linje fra broen mot Pitti Palazzo, på din venstre side. I denne gaten ligger det mange lekre butikker og restauranter.

Det samme om du tar til venstre like etter broen og langs elven Arno, hvor butikkene ligger på begge sider av gaten Borge S. Jacopo. Hvis du fortsetter langs denne gaten og passerer broen Ponte Santa Trinita på din høyre side ligger det en fantastisk antikvitesbutikk der, Maurizio Salici, på Via Santo Spirito.

Jeg samler på spesielle steder hvor jeg nyter et glass vin, eller en god lunsj. Jeg ser etter en atmosfære som tiltrekker meg. Dyrt eller billig. Det har ingenting å si. Og det er jammen meg lett å finne, spesielt når jeg går meg litt vill med vilje. Det dukker alltid opp noe som frister. Vær nysgjerrig og åpne og du blir garantert ikke skuffet.

Jeg falt for denne her. En vindusplass for to bokstavlig talt rett inn fra gaten. Utrolig sjarmerende og kreativt.

Byen har, selv for andre gang, en magisk virkning på meg. Må innrømme at jeg var litt redd for at det kun var det første møte som gav meg denne følelsen, men heldigvis nei. Bare det  å gå gatelangs i Firenze og være fullstendig til stede i nuet gir meg denne magiske følelsen.

Det er en intens hete her hvor gradestokken viser 32 grader i skyggen, og for en nordboer som meg, er dette utrolig varmt, og enhver kafè og vinbar i skyggen frister. Det gjør også et glass iskaldt Chardonnay eller en cola.

Og i skrivende stund, mens jeg sitter her og nyter denne kalde vinen  blandt hundrevis av turister, er jeg blitt bestemor til en nydelig gutt. Så der satt jeg og måtte grine litt blandt alle disse turistene, selv om jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og rope det ut til hele verden. Life is perfect.

Og i en annen skrivende stund nyter jeg et glass i en deilig myk smaragdgrønn sofa i en smal gate i et veldig dyrt hotel, med sin egen Michelin restaurant. Det ble med vinen….Og her sitter jeg i min lille Chardonnayboble og nyter livet i sakte tempo, mens hotell personalet haster forbi.

Det blir endel skrivende stunder hvor jeg nyter et glass avkjølt Chardonnay og får ned mine tanker og refleksjoner på papiret, som jeg senere skal bruke i denne bloggen. Men når det er sagt er jeg tross alt på tur. Du vet , som det heter; When in Rome……Firenze.

Det nytes også en kopp nydelig italiensk kaffe eller en iskald cola i varmen. Men, i denne skrivende stunden nyter jeg et glass Chardonnay nummer to idag med utsikt over Uffizi og Palazzo Vecchio og vinen smaker fortreffelig.

Så er det lunsj i en liten sidegate i et lite smug hvor jeg nyter gnocchi med bacon og trøfler, og samler restene av den deilige sausen opp med det luftigste brødet og med den sprøeste skorpe – det er herlig skyggefullt i denne intense varmen.

Stille og fredelig mens tusenvis av turister myldrer omkring bare femti meter unna. Jeg avslutter måltidet med en frisk og søt Limoncello på huset.

Vandre rundt etter innfallsmetoden og nye spennende og sjarmerende steder dukker opp, som dette galleriet i noe som ser ut som en liten jungel.

Du må gå gjennom en idyllisk overgrodd hage hvor palmebladene lager et behagelig skyggefullt tak. I denne varmen var kjærkomment.

Hagen er opplyst av lyslenker og det hele gir et magisk inntrykk. I enden av den gruslagte stien  finner du inngangen til et galleri. Som du ser på statuen ved inngangen gir det en indikasjon på hva slags kunst som er utstilt.

Inne bak noen andre palmer finner du en sjarmerende restaurant og bakeri, Gucci Garden. Dessverre var det fullt så jeg måtte finne meg en annen plass. Du finner denne perlen i krysset Via dei Gondi og Piazza della Signoria.

Besøk Rivoire – et konditori hvor du får kjøpt den beste sjokoladen. Jeg kjøpte med noen til kvelden på hotelrommet. Nærmere en sjokladehimmel kommer du ikke. Her nøt jeg en fantastisk sjokolade dessert – Delizia al Caffè, en kremet kaffe og sjokladekake med kaffesyrup og hasselnøtt sablè. ( sablè er en slags kjeks )

Da jeg bestilte smilte servitøren lurt, og da visste jeg at jeg hadde noe godt i vente. Atter en gang krøllet tærne seg under bordet. Rivoire finner du på Piazza Vecchio og du har fin utsikt over palasset ved samme navn. Selve plassen myldrer av turister, og jeg nyter en pause i min vandring i sval skygge.

Å la nysgjerrigheten seire gir deg det lille ekstra, som innblikk i dette fristende portrommer og oppdage denne idylliske plassen midt i en travel by men likevels å skjermet.

Nysgjerrigheten og oppdagelstrangen tok meg også med dette markedet jeg plutselig kom over da jeg lot impulsene styre. Igjen….neste gang kjører jeg…for her var det mye som fristet.

Klær og spesielt vintage, glasskunst, malerier, kobberkjeler og annet husgeråd, tepper og møbler. Mat og drikke.

Du finner også klosterhager midt i blandt alt annet, hvor du kan nyte en stille stund bort fra byens hektiske liv. Det er svalt og skyggefullt.

Kunst i gatene kommer i mange varianter, som denne nydelige skulpturen som er plassert ved inngangen til et kloster. Det er mange gatekunstnere her, og mange som tegner nydelig motiver i gatene. Bare så synd at de regner bort. Jeg spurte om det var greit at jeg tok bilde, og han syntes det var gøy at jeg skulle ha den med i en blogg. Han fikk selvfølgelig betalt for det.

Campolmi Filati

Jeg har strikkedilla, som så mange av oss, og når jeg er ute i verden finner jeg en strikkebutikk og kjøper med meg garn hjem. Firenze er ingen unntak. Jeg fant garnhimmelen i form av Campolmi Filati som er lokalisert i Via Folco Portinari, 19 r.  Lett å finne med Google maps. http://www.campolmifilati.it  

En familedrevet garnbutikk med sitt helt eget brand. Å kjøpe garn er ingen rask affære må vite. Skulle jeg angre eller om det er for lite garn, er det jo ikke bare å gå tilbake å bytte eller kjøpe mer.

Jeg kjøpte garn til en genser. Garnet er nydelig myke merino ull av eget merker Èlite som består av 70% merino, 22% silke og 8% cashmere. Lykke!

Genseren jeg har strikket heter – The Dentelle Douce sweather- og designeren er Caidree. Hun har mye lekkert og du finner oppskriftene på hennes Instagram profil @caidree Det er fine reiseminner både når jeg strikker og når jeg bruker plaggene.

Firenze er selvfølgelig de fantasiske historiske attraksjonene, og de er verdt et besøke. Men byen er så mye mer enn det, og det er dette jeg ha prøvd å få fram i dette innlegget. Byen er tidløs og du går i samme gatene og på de samme brosteinene som Mediciene og deres kumpaner vandret på for flere hundre år siden.

Jeg var her for seks år siden og før pandemien, og det jeg ser er at mange av de butikkne og restaurantene som var der da er her nå også. Heldigvis. Og selv om det er en stund siden sist er det lett å finne frem og jeg føler meg lommekjent

Jeg kan også anbefale en tur innom matmarkedet Lorenzo Mercado, alle matelskeres drøm, med et yrende liv og et stor utvalg mat.

Min følgesvenn utenom strikketøyet er alltid en god bok. Jeg har en tradisjon hvor jeg sparer en bok som skal med på tur, og venter med å begynne på den til dagen jeg reiser. Denne gangen er det “Den siste dagen” av John Grisham. En av mine favoritt forfattere. Kan anbefales.

Nå gleder jeg meg til skrivekurs med Tom Egeland i regi av Ita Travel http://www.itatravel.no