Etter fantastiske opplevelser i Varanasi fløy vi, via New Delhi, til Udaipur i Rajasthan. Her venter flere eventyr og et opphold på det nydeligste hotellet hvor jeg noen gang har vært: Hotel Fateh Niwas. Etter en lang dag med reise fra Varanasi via New Delhi, landet vi endelig i Udaipur på kvelden.

Vi ble møtt ved inngangen, da vi ankom hotellet, av tre vakre indiske kvinner i flotte fargerike sari som ønsket oss velkommen med sang, og velsignet oss med et rødt merke i pannen. Inngangspartiet var strødd med roseblader, det var en rørende velkomst.

Dette er utsikten fra mitt hotellrom. Et vakkert syn i kvelds solen og å våkne til, med en liten balkong perfekt for å nyte morgen kaffen eller et glass vin eller flere litt senere på dagen….

Denne kvelden skal vi innta en sen middag på takterrassen, og det var litt av et syn som ventet oss da vi kom opp dit. For en utsikt. Jeg lar bildene tale for seg, jeg er fullstednig starstruck.

Takterrassen har også utsikt til et vintepalass du ser på toppen av fjellet, tilhørte Maharajaen i City Palace. Vi fikk sikret oss noen fine bilder før nattemørket senket seg. Det var fantastisk å nyte utsikten med et glass vin i vente på middagen.

Etterhvert senket nattemørket seg og terrassen ble vakkert og steminigsfullt opplyst av masse små lys. Det var dekket langbord og en delikat buffet ventet oss. Stemningen var god og praten gikk lett. Vi følte oss heldige som kunne nyte tilværelsen en varm natt under Indias fløyelsmyke natt. (Jada, jeg vet det lyder som en klisjè) men det var det det var……en varm natt i et land så langt borte.

Vi er ikke verre enn at vi koste oss ekstra med tanke på været hjemme i Norge, ( vi snakker mars) med snøstormer og kuldegrader.

Noe jeg har tenkt på mange ganger i, ettertid, er hvor hyggelige og inkluderende alle var. Vi ble sittende langt utover de små varme timer med god vin og gode samtaler om alle inntrykk så langt. Ingen hadde lyst til å gå å legge seg og ville bare at dette skulle vare. Det er bare å se på bildene så forstår du hva jeg mener.

City Palace Udaipur

Det er som et eventyr. Palasset er som tatt ut av Tusen og en natt. City Palace Udaipur ligger ved bredden av Lake Pichola og er et arkitektonisk mesterverk.

Maharana Udai Singh var grunnleggeren av palasset som ble påbegynt i 1559 og bygget over en periode på mer enn 400 år. Opp gjennom disse årene har flere herskere i Mewar-dynastiet bidratt til å utforme det største byggverket i Rajasthan, som også har satt sitt eget preg på byggverket. Det er en fantastisk blanding av europeisk middelalder og kinesisk arkitektur.

 

Vi hadde en interresant omvisning i store deler av palasset og rikdommen er overveldende. 

Her er det tårn, usjenerte terasser og gårdsplasser ingen kan se utenfra. Takterasser med en spektakulær utsikt over Udaipur. Bildet under er tatt på en av takterrassene.

City Palace ligger ved bredden av Lake Pichola og har en fantastisk utsikt over sjøen. Det hvite bygget du ser som en øy i sjøen er sommer palasset. Skulle neste tro City Palace var stort nok. Til venstre for sommer palasset ligger partyøya som vi besøkte senere den dagen. Bildene er tatt fra palaset.

Etter besøket i City Palace dro vi til grønnsaksmarkedet for å handle inn til lunsjen vi skal lage sammen i hagen på hotellet. Vi forlot palasset i motsatt side av hvor vi kom inn.

Vårt første møte var ei  ku som koste seg ikke langt fra utgangen fra City Palace. Den brydde seg lite om oss.

Kontrastene er store fra palassets overdådige luksus til å vandre gjennom smale gater til grønnsaksmarkedet. Fasinerende.

På vår vei til grønnsaksmarkedet gikk vi i flokk og følge gjennom smale gater hvor butikkene lå vegg i vegg og tett i tett.

Varene var plassert utenfor som en forlengelse av en ellers liten butikk. Her kan du få kjøpt det meste av krydder, flotte kokekar i messing, nydelige smykker. (Her hadde jeg problemer med å løsrive meg. ) sko, klære og mye mye mer.

Det var en fin og livlig atmosfære. Det er interessant å vandre rundt i gatene her, det er som å gå på oppdagelsesferd. Jeg ble helt fasinert av disse gamle bygnigen og den flott utskjæringen.

 

 

Foran oss i gaten gikk fem kvinner i følge i flotte fargerike sari og jeg hadde lyst til å forevige dem,  jeg måtte småløpe for å nå dem igjen. Jeg spurt, med tegnspråk og kamera om jeg kunne ta bilde.

Det var helt greit men de ville gjerne ha penger. Selvfølgelig. En av dem skulle gifte seg så det kom godt med. De fikk 500 rupi, som for dem er mye, er litt i underkant av 50 kr. De var fornøyd og jeg var takknemlig og glad.

 

 

Grønnsaksmarkedet i Udaipur

Etterhvert nådde vi vår bestemmelsessted. Grønnsaksmarkedet. Det var liv og rør og solen skinte fra en totalt skyfri himmel og vi prøvde å gå der husene kastet behagelig skygge.

 

 

 

 

 

 

Vi ble fortalt at det aldri har vært turister på dette grønnsaksmarkedet. Et sted vi ble stående en stund, tok kvinnen, som solgte krydder der, og flyttet pengeboksen sin ut av synet for oss. Forståelig. Vi var et fremmed element.

Vi vandret rundt og bare tok inn alle inntrykk. Det var utrolig spennende med grønnsaker, som for oss, er litt fremmed, og vi var glade for at Sarita hadde det overordede ansvaret for å handle inn de riktige ingrediensene til lunchen. Hun ba oss komme med ønsker til grønnsaker og frukt vi ikke hadde spist før. Gøy å smake på noe nytt eller noe du kan kjøpe hjemme men som har en bedre smak i opprinnelseslandet.

Lunch i hagen

Tilbake i denne vakre hagen var vi klare for å lage lunch. Det var som en drøm. Tenk å bare være i denne hagen under den indiske sol.

Skulle ønske det fantes en pauseknapp slik at denne dagen kunne vare så mye lenger.

Jeg renset mynteblader til chutney, smakte på en deilig rødvin og tok masse bilder. Når det ikke finnes noen form for pauseknapp er bilder et godt alternativ.

Vi ble fordelt til forskjellige bord hvor noen lagde nanbrød, andre myntechutney, dalh, dessert og flere deiliger retter.

Jeg kommer aldri til å glemme dette. Den harmonien og samarbeidet mellom de indiske kokkene fra hotellet, Chef Sarita, eier av restaurant Mother India i Kristiansand, og alle vi andre i denne fantastiske reisegruppen. Og Sarita hadde full oversikt over det hele.

 

 

Det var ikke plass til alle ved arbeidsbordene, men det var andre viktige oppgaver som ble fordelt til dem som måtte kontrollere at vinen var god. Det er også en jobb de fleste tok meget seriøst og det måtte mer enn et glass til for å være på den sikre siden…..og her sitter de godt plassert i skyggen.

 

 

 

 

 

 

Her er usikten over hagen fra terrassen hvor vi lagde lunch. Og her kunne jeg sitte i dagesvis og bare nyte den.

Lake Pichola

Lake Pichola er en kunstig ferskvannssjø som ble opprettet i 1362 og er en av mange sammenhengende innsjøer.  Den ligger vakkert til ved byen Udaipur og navnet har den fått fra den nærliggende landsbyen Picholi.

Her finner du to palasser tilhørende tidligere eiere av City Palace. Vi gled lett forbi Lake Palace, og med Jag Mandir, eller Lake Garden Palace, som den også heter, var den vi skulle besøke. Vel verdt et besøk. Utsikten fra båten i kveldsolen var betagende.

 

I 1551 ble Jag Mandir bygget på en øy på Lake Pichola av tre Maharanas av kongedømmet Mewar. Navnet Lake Garden Palace passer utmerket til denne perlen av en øy, som en liten Edens hage. Den stod ferdig i all sin prakt i 1652.

Her vandret vi rundt og kunne nyte utsikten til solen gikk ned. Da ventet båten for å ta oss med tilbake til fastland og en sen middag på restaurant Ambrai som ligger idyllisk til ved vannkanten av Lace Pichola.

Vi kom trygt i land etter båtturen og brukte litt tid på å finne fremkomstmiddel til alle sammen. Det ble tuk tuk og en vill og hardasiøs tur gjennom smale gater før vi nådde Restaurant Ambrai.

Disse unge kjekke sjåførene hadde som mål å skremme vettet av oss. Gatene, eller mer som smug, var så smale at jeg lett kunne nå husveggen. Det er tre hjul på disse doningene men de brukte bare to.

Alt var glemt da vi gikk gjennom denne porten og inn i en nydelig hage, opplyst av tusenvis av små lys, som foldet seg ut i en magisk terrasse med utsiktover over sjøen. Og la oss si det sånn……vinen smakte ekstra godt da vi hadde satt oss til bords.

 

Her nyter vi en deilig middag med utsikt over Lake Pichola. Vi fikk bord helt ved vannkanten med store trekroner som tak. Godt å sitte under når solen steker. Kvelde var varm og begagelig.

Til orientering gikk turen tilbake i et mye roliger tempo. Og detter kjære leser er kun èn dag. Når jeg skriver dette føles det som om det skulle ha vært en hel uke.

 

Hotel Fateh Niwas 

Jeg falt pladask for dette hotellet. Skal du til India og er på disse kanter vil jeg anbefale et opphold her på det varmeste.

Bortsett fra en fantasisk hage har de også en flott butikk og spa avdeling. Det er som en Edens hage og skulle gjerne ha tilbrakt mer tid her, men er takknemlig og heldig som har hatt muligheten til å ha vært her. Jeg avslutter dette innlegget med en bildebonanza av hotellets vestibyle og hage.

Og dette møter oss resepsjonen.

Fateh Niwas Udaipur er et hotell i en kjede og bærer et unikt design som sin signatur. Du kan lese mer om Fateh collection her; http://www.fatehcollection.com og som du ser på bildene og i linken er dette noe av det vakreste jeg har opplevd av hoteller rundt om i verden. Her har jeg får mye inspirasjon til både hage og kunst.

En Edens hage

Denne benken ser ganske innbydende ut, men det er fantastisk marmorkunst.

 

 

Eventyrer forstetter og dagen etter dro de fleste av oss på ekskursjon til Kumbhalgarh Fort. En busstur som tok to timer en vei. Andre valgte en rolig dag på hotellet og ville nyte litt SPA tid.

Du kan lese de andre blogginnleggene om India og turen vår her; India og Delhi , Varanasi og Ganges

 

Etter en tidlig frokost går turen videre til  Varanasi og Ganges. Vi fløy fra New Delhi til Varanasi, landet om formiddagen og dro rett til restaurant Shree Shivay hvor vi kunne nyte en nydelig lunch før vi sjekket inn på hotell Rivatas by Ideal.

Shree Shivay

Restauranten Shree Shivay serverer kun vegetar retter og reflektere over indisk mat kultur og du får en tradisjonell indisk opplevelse. Du finner hverken løk eller hvitløk i maten men med retter så rike på  smak er det helt overflødig.

Metallet de bruker til både matlaging og å serverer i hindrer bakterier, og sies å være et sundt metall og lage mat i. Her er litt mer informasjon om du er interessert; http://www.shreeshivay.in

Silk Khazana Varanasi

Varanasi er også kjent for tekstil og metall industri og berømt for sine håndlagede silkevarer, sjal og gull – og sølvsmykker. Veveriene i India er familiedrevet og deres stolthet, med rette. Og vi ble dypt imponert over både kvaliteten og omfanget.

Heldige oss som reiser sammen med Sarita. Bare en liten gårtur fra hotellet ligger veveriet Silk Khazana, hvor hun har et ærende. Vi var et stor følge med henne og fikk en interessant omvisning i et indisk veveri. Alle veveriene er familieeiet og drevet.

Det tar år å mestre denne kunstformen og å lære seg å veve de intrikate mønstrene, kunne eieren stolt fortelle oss, da vi stod fasinerte i veverikjelleren, hvor vi fikk en omvisning og hvor all produksjon skjer.

 

Han gav oss en liten smakebit på et nydelig teppe med et detaljert mønster hvor det tok en uke å veve 1,5 cm. På bildet til høyre kan du se mønsterkortene henge øverst på veven. Hvordan de klarer å holde orden på det ligger over min fatteevne. Du må ha lang erfaring for å kunne tre en slik vev.

 

Etter en interessant og fasinerende omvisning var vi alle interessert i å se hva de har for salg og ble vist opp i utsalgsstedet. Her sitter vi på lang rekke og blir stolt vist frem fantastiske mesteverk og man blir jo helt stum av beundring av den kunstneriske utførselene.

Her kan du få stoff til Sari, vevde eller broderte veggtepper i mange størrelser, vevde og broderte pynteputetrekk, duker, sjal og skjerf. Det ble mye handling og både veveriet og vi var veldig førnøyd.

Dette er en del av Indias skatter og en eldgammel kunst som stadig lever.  Khazana betyr skatt.

Ta en titt inn på siden deres. Du er garantert å bli imponert; http://www.silkkhazana.com 

 

Varanasi og Ganges

Tilbake til hotellet, glade og fornøyde med handleposene fulle av indiske skatter,  får vi litt tid til å skifte før vi skal ut på nye eventyr.  Solnegang på Ganges og Aarti.

 

 

 

 

 

 

 

Bussen stoppet et stykke fra elven og vi måtte gå i lang rekke og passe på at vi ikke mistet hverandre av syne. Det er mange mennesker her som ønsket å oppleve solnegangen på Ganges og Lysmessen Aarti, og da er det fort gjort å miste hverandre av syne. Vi nådde Ganges elvebredd og et yrende liv.

Her selges smykker og blomster, barn leker og båter leies ut til lokalbefolkningen som vil få med seg kveldens lys seremoni og til turister som vil oppleve dette for første gang og de som kommer tilbake.

 

Varanasi

Byen Varanasi ligger ved elven Ganges, og per. 2011 var det ca. 1, 2 mill. innbyggere. Byen blir også kalt Kashi og er et av Indias viktigste pilgrimsmål der ca. 70 % av innbyggerne er hinduer og muslimer utgjør resten. Daglig kommer hinduer til Ganges hellige elvebredd for å få sine rituelle bad, be og meditere foran templer langs elven. Langs hele Ganges leder trapper ned til elven og her gjør inderne sine hellige ritualer.

Trappene kalles Ghat, som også å lede ned et fjell. En god sammenligning, for flere steder var de ganske bratte .

På Buddhas tid var byen hovedstad i et blomstrende rike. Men under den muslimske mogulen mistet Varanasi sin betydning.

Det var ikke før på 1700 – tallet Varanasi ble hovedstad for en uavhengig stat, og anekjent av britene ved en omorganisering i 1810. Byen ble en del av delstaten Uttar Panesh da britene trakk seg ut av India i 1947.

Ganges

Ganges er Indias største elv, og også den helligste elven for hinduene. Den har flere navn som “Moder Ganges” og “Den hellige elv” og blir dyrket som gudinnen Ganga i hinduismen.

Den begynner i det mektige Himalaya og er 2510 km. lang. Høyde forskjellen er på imponerende 3140 m. Varanasi ligger på nordsiden av elven.

Båttur på Ganges

Vår første båttur på Ganges var ved solnedgang. Langs elvebredden yrer det av liv hvor jeg møtte mange nydelige og blide barn, og var så heldig å fikk tatt noen bilder av dem.

De ropte først “picture picture” og etter at jeg hadde tatt noen bilder, ropte de “money money” Jeg skulle bare ønske jeg hadde tatt med smågodt til dem. Det skal jeg neste gang.

Herlig gutt han i bakgrunnen.

 

Disse skjønne jentene solgte små blomsterfat med t-lys som skal tennes etter mørkets frembrudd. Og når det flyte tusenvis av disse små lykten på elven utgjør de et vakkert syn og gir en magisk stemning.

Det var mange som prøvde å selge oss disse lyktene og hun i hvit t-shirt tok jobben på alvor og var stolt da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne.

 

Solnedgang på Ganges

Varanasi og Ganges er berømte pilgrimsmål for både hinduer og buddister, og tiltrekker seg mange turister fra både India og utlandet. Og nå oss. Vi hadde leid to store åpne båter som skulle frakte oss oppover elven til den hellige lys seremonien Aarti. Vi fortsatte langs levebredden et lite stykke til vi fant båtene og gikk ombord.

To unge gutter håndterte båten slik at vi kunne sitte og nyte og bare ta inn alle intrykkene. Livet ved floden gled sakte forbi oppover elven. Det var stille og ingen motordur som forstyrret stemningen.

Skumringen kom samtidig som vi nærmet oss bestemmelsesstedet hvor Thanksgiving, som lys seremonien også heter, fant sted. Et stykke opp i elven, før vi nådde målet, stoppet båtene og vi satt som fasinerte observatører som vitner til seremonien  ved likbrenning.

Det var ikke lov til å ta bilder her og det måtte vi bare respektere. Egentlig var det bare fint. Vi kunne uforstyrret oppleve, for oss, noe helt spesielt. Det foregikk foran et tempel som ble benyttet som lager for all brenselet som brukes, store stammer av sandeltre. Sandeltre utskiller en duft som demper andre lukter. Det går med ca. 20 tonn bensel i uken.

Til orientering merket vi ingen lukt fra bålene. Tre likbål brant og tre døde ble velsignet. De var dekket i et orange klede og dekorert med blomster, og  ble etter tur dyppet i elven for velsignelse.

Litt lenger opp i elven ble vi vitne til den viktigste seremonien i Hinduenes religion;  Ganga Aarti seremoni, en lys seremoni som et guddommelig ritual.

Det var flere hunde båter som overvar Aart og jeg er sikker på at man kunne gå tørrskodd fra den ene bredden til den andre. På land hvor seremonien fant sted må det ha vært flere hundre tusen mennesker.

Plassen var fantastisk opplyst. Det ble messet i flere timer og det var helt stille i båtene. Unge gutter hoppet fra båt til båt og solgte mat fra ganske store gryter, andre velsignet deg med orangefargete tegn i pannen som var litt vanskelig å få av.

Stemningen var spesiell. Man kan forestille seg mye om et land før man reiser dit, men ingen er forberedt på hva det gjør med deg. Det var fasinerende, du blir revet med og tiden går fort.

Personlig fikk jeg en følelse av ærefrykt over denne seremonien og landet i sin helhet. Her sitter jeg i en båt på Ganges og er så heldig å kunne oppleve noe som er så viktig for det indiske folk. Dette gir inntrykk langt inn i sjelen.

Aarti

Aarti er en lys seremoni og det viktigste ritualet i hinduenes religion. Det er en bønneseremoni som utføres for å hylles den gudommelige Herre. Aarti seremomien utføres hver kveld og over 100 000 mennesker overværer denne hver kveld. Det er et mektig skue.

Etter solnedgang og Thanksgiving messen ved Ganges bredde gikk båtturen tilbake til utgangspunktet. Bussen fraktet oss til restauranten The Great Kebab Factory, som serverte nydelig mat og en utrolig god indisk rødvin. Her er det også kuer i gatene og egentlig overalt, selvom, som i resten av de indiske byer,  skal de ut på landet. Men dette hotellet har tatt sine forholdsregler og vi måtte tråkke over feristen ved inngangen til hotellet.

 

Soloppgang på Ganges

Tidlig tidlig neste morgen, nærmere bestemt kl. 05.30 ( her er det vi som vekker hanen) venter bussen på oss for å ta oss med på en ny båttur på Ganges for å oppleve soloppgangen. Da var det bare å være presis, for solen venter ikke.

På bussturen inn til byen, det er ennå mørkt, og vi ser hvordan mennesker lever her. En mann som sover under en benk, to unge menn som pusser tennene og gjør morgenrutiner i en vannkran ved et fortau. Kuer som spiser søppel langs veikanten og en gammel krokbøyd dame som feier fortauet.

Bussen må denne morgene også stoppe et stykke fra elven og vi går i en lang rekke. Mørket har ennå ikke sluppet taket, det begynner å bli mange mennesker og vi må passe på så vi ikke mister hverandre av syne.

Vi når elvebredden, en ny bårtur og en fantastisk soloppgang på Ganges ligger foran oss. Ganges er nesten mytisk, eller den er mytisk. At jeg får oppleve å sitte i en båt som mer eller mindre driver stille oppover elven til lyden av bølgeskvulp, og bare ta inn over meg livet og eldgamle religiøse ritulaler gjør meg ydmyk og jeg føler meg utrolig priviligert.

En kamerat av meg spurte en gang vi var i Istanbul og hadde lagt bak oss et besøp i Top Kapi palasset, om det gjorde noe med meg. Jeg svarte ja den gangen og jeg jeg svarer ja nå også. Dette har satt verdifulle spor i meg som jeg tar med meg for alltid.

Ettet soloppgangen forlater vi båten ved en av de mange trappene, Ghats, hvor mennesker kommer langvesifra for å utføre sine religiøse ritualer i elven og begir oss inn i smale smug hvor det tvilsomt har vært mange turister.

 

Da vi forlater båten og begir oss oppover trappene, som fører til smugene, spør en ung mann meg om vi kan ta en selfie (jeg kunne ha vært moren) Men selvfølgelig vil jeg det, vi tar bilder av dem så de må få lov til å ta bilde av oss. Det skal vise seg at dette skjer med oss alle på hele turen. (Jeg kommer tilbake til dette i en senere blogg.)

På vei opp trappen ligger en båt omtrent 10 meter over elven. Det viser seg at i 2015 (tror jeg det var)  steg elven opp hit og båten har ligget der siden.

Vi får streng beskjed fra guiden om å holde sammen, ellers kommer vi til å gå oss vill i disse labyrintene. Vi har guiden foran og Andreas bak, og vi er trygge. For her går man ikke på egenhånd. Vi ville aldri ha funne veien ut igjen. Og takk og pris at det ikke vandrer kuer her…….

Ved inngangen til smugene sitter denne mannen. Det er trist å se mennesker som ber om penger, men vi har fått streng beskjed om å ikke gi dem noe.

Det gjør vondt å ikke kunnen gjøre det når bare en femtilapp ville gjøre en forskjell den dagen. Vi er så priviligerte hjemme i Norge og mange vet ikke hvor heldige vi er.

Varanasi, som også kalles Kashi, er en av de eldste kontinuerlig bebodde byer i verden. Den nevnes allerede i Rig Verda på 1200 – tallet.

Vår indiske guide med dr. phil i sosialantropologi gav oss mange interessante historier om Varanasis historie opp gjennom tiden. Det er som å vandre i en historiebok og bli lest høyt for. Hva er bedre for en historiefreak enn dette.

Denne eldgamle byen har vært et kulturelt og religiøst sentrum for det nordlige India i tusener av år. Her finner du flere store universiteter og forskningsinstitusjoner. Byen har fostret fremstående filosofer, musikere, forfatter og diktere opp gjennom historien som Kabir, Munshi, Premchand, Shankar, for å nevne noen.

Og alle disse fantastiske bygningen som ligger langs Ganges er et vitnesbyrd om en forgangen storhetstid.

Etter en opplevelsesrik morgen var det tilbake til hotellet for frokost og en etterlengtet kopp kaffe, før vi pakker kofferten og flyr til Udaipur.

Mark Twain beskrev dette fantastiske eldgamle landet “som helt evig og eldre enn menneskeheten og hele sivilisasjonen og du er garantret å bli ekstatisk.” Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Her kan du lese om vår første dag i India: India og Delhi

India. Endelig. En reise fylt med opplevelser og inntrykk som har satt evige spor. Jeg begynner med India og Delhi. Programmet var tettpakket av serverdigheter og attraksjoner vi skulle besøke og det er umulig å få alt inn på et innlegg. Denne reisen og dette fantastiske landet fortjener et lite dypdykk i hvert besøk. Etter mer enn to år, fra første opprinnelige tur, er vi på vei. Vi er en gruppe på 33 resielystne voksne mennesker som skal ut på tur.

Våre eminente reiseledere Andreas og Sarita har vært der mange ganger så vi er i trygge hender hele veien. Sarita, chef og innehaver av den indiske restauranten Mother India i Kristiansand, er en verdifull bidragsyter til alt vi måtte lure på. Hun hadde mange interessante fakta og historier om indisk kultur, som hun villig delte med oss på bussturene som fraktet oss fra den ene begivenheten til den andre. For ikke å snakke om verdifulle “formaninger” om å huske å vaske og sprite hendene før vi spiste.

Vi reiste fra snø og kuldegrader og landet i New Delhi i natten hvor en behagelig varme omfavnet oss. På flyplassen ble vi møtt av sjåføren som fraktet oss i buss til hotel Lalit i New Dehli.

På hotellet ble vi ønske varmt velkommen av hotelpersonalet med en  vakker blomsterlenke lagt over skuldrene og med den indiske hilsenen namaste. Vi var ganske oppspilte selv om klokken viste 02.30 men vi var endelig der.

Hotellet The Lalit, er et femstjernes hotel i New Delhi. Her tar de sikkerheten på alvor. All bagasjen ble scannet og vaktene gikk med detektor hele tiden. Selve inngangen til hotellet er beskyttet med en gedigen port på hjul som blir åpnet hver gang gjestene kommer og lukket bak oss. De har en fantastisk takterasse og svømmebasseng. En delikat frokost buffet og flotte butikker med et stor utvalg i smykker, kunst, klær og kasmeerskjerf. Selv gikk jeg på en aldri så liten smykkesmell……

 

Old Delhi

Men før du leser videre. De fleste av oss har hørt, når vi sier vi vil til India, at det er så skitten der og du kommer til å bli syk. Ingen av oss ble syke bortsett fra magen som måtte venne seg til til ukjente ingredienser og sterkere krydret mat, men det gikk fort over. Og så lenge vi holdt oss til forholdsreglene og Saritas “husk å sprite henden” så det gikk bra.

Det er også en nasjonal opprydning og mange steder er kuene fjernet fra bybildet, selv om det var enkelt som vandret rundt i gatene og på motor veienene. Det var støvete, men i den tørre varmen og i en så stor by, er det ganske naturlig.

 

Food Tour in Delhi

Etter en god natts søvn begynte vi på vårt første indiske eventyr. En vandring i gamle Delhi hvor vi ble introdusert til både indisk matkultur og matfilosofi av Chef Rajeev Goyal.

Vi begynner vår kulinariske reise med frokost i et gatekjøkken som har servert mat på samme plassen i 113 år. Vår guide Rajeev Goyal er lidenskapelig opptatt av lokal mathistorie og jeg finner matfilosofien fasinerende.

“Food may be essential as fuel for the body, but good food is fuel for the soul”

Og han gjentok ofte; Du skal drikke maten og spise vannet. Jo bedre du tygger maten jo mer får du nyttet deg av næringstoffene. Vi lærte om krydderets ayrverdiske verdi og viktighet i det indiske kjøkken. Han er en lidenskapelig kokk og det kom godt til utrykk når han snakket om mat.

På slutten av innlegget får du informasjon om hvordan du bestille din egen Food Tour.

 

 

Matvandringen i gatene i gamle Delhi gir deg en genuin og autentisk opplevelse av India og denne gamle bydelen. Selv om jeg ikke har vært her før kan jeg tenke med det er den beste måten og oppleve Delhi og indisk kultur.

Jeg har spist det beste nanbrødet, våger jeg å påstå, i verden. På bildet til høyre blir vi servert Dhal, som er en sentral rett i det indiske kjøkken.

Den er tilberedt for det meste av belgfrukter, som linser, kikerter eller bønner i en nydelig saus.

Sausen har smak av garam masala, spisskum og gurkemeie blandt annet. Når du brytet av en bit nanbrød, faller det sammen og er saftig og mykt, som luft. Utrolig godt. Og enda bedre er det når du dypper det i sausen. Her ser du også hvordan de blir tilberedt, først klappet flatt og dermed i frityr hvor de blåser seg opp.

Vi tenker ofte at sjansen for å bli syk av maten i India er stor, men dette gjør jeg nå til skamme. Vasker du hendene før du spiser, spiser du varmebehandlet mat og skreller frukten selv er du trygg.

På slutten av innlegget her får du de tipsene jeg fulgte, fra Sørover,  for ikke å bli syk.

Og rådene og vaksinene fra Særover sammen med Saritas gjentatte påminnelder om å vaske eller sprite hendene er du trygg.

 

I Gamle Delhis er de forskjellige typer varer konsentrert i hver sin gate. Alle som selger baderomsartikler er plassert i en gate, eller et kvartal. Selger du dørhåndtak konkurerer du med ganske mange som selger dørhåndtak langs den samme gaten. Og mange mange flere gater med sine respektive produkter og varer. Slik er det også med kryddermarkedet. Og en lang gate er tettpakket med krydderboder.

Det er ikke så lett å navigere seg rundt i dette markedet, da er det godt med dem som kjenner til markedet og hvor vi skal gå. Da var det bare å følge etter Rajeev og Sarita.

Det ble en del krydder og te med i kofferten. Mange spennede krydder og et utrolig utvalg. Det var flere varianter av samme krydder og en del jeg aldri har hørt om.

 

Det er ikke bare maten som gir deg opplevelser, det er også det å gå gatelangs og ta inn alle inntrykkene. Alle lyden, menneskene, luktene og apekattene som elegant sprang på smale gesimser langs husveggene. Og kuene, det var ikke så mange, som bare stod der i gaten.

Du ser spor etter den britiske kolonitiden overalt, hvor arkitekturen vitner om en forums storhet i disse slitte bygningene. Men når det er sagt, vil jeg ikke gi all ære til britene. Disse fantastiske utskjæringene skal Indias ha æren for.

Det er mange nydelig antikke dører overalt i den gamle bydelen og skulle gjerne ha med meg et par av dem hjem. De må være ganske verdifulle.

 

Kuremal MohanLal Kulfi

På vår gastronomiske vandring fikk vi smake en fantastisk sorbet, eller frukt kulfi, i Kuremal MohanLal Kulfi. Lille meg står ved en utsalgsboden i et smug i India og nyter den beste frukt isen jeg noen gang i mitt liv har smakt og føler med så utrolig heldig.

Jeg elsker is og har smakt meg rundt hvor enn jeg havner i verden. Og nå her. Den overgår faktisk den italienske, og det sier jo ganske mye.

Du vil kanskje ikke tro det når du ser utsalgstedet, men her bedrar fasaden. Det er det som er så spennede med denne matvandringen.

Du blir forført av maten på de mest utroligste steder og får deg en overraskelse i form av en gastronomisk åpenbaring.

Mannen bak denne perlen er mangemillionær og severer is til alt fra mannen i gaten til prinsene i De arabiske Emirater. Vi fikk servert en sorbet med passionsfrukt med kun ekte frukt. Ingen tilsetningstoffer her, nei.

Is smakingen var en del av mat turen og vi fikk hver vårt stykke, som du ser på bildet. Når det er den beste isen jeg har smakt…..forstår jeg ennå ikke hvorfor jeg ikke bare kjøpte noe selv. (les mye….) Kuramal Mohamlal Kulfi har gledet isglade mennesker i over hundre år og dette utsalgsstedet finner du i 1165-66 Kucha Pati Ram, Sitaram Bazaar Delhi. På Instagram @kuremalskulfi

 

Det tar ca. fire timer og smake seg gjennom Delhi. Og når vi vandrer fra den ene matopplevelsen etter den andre er det en fin måte å oppleve byen på og det gir mange inntrykk.

Etter matvandringen og kryddermarkedet fikk vi også oppleve tuk tuk – sykkeldrosje og undergrunnen. Det er opplevelser i seg selv.

Og for oss som ikke er vant til dette kan det se veldig kaotisk ut men det  så ut som om de hadde full kontroll.

Trafikken er fasinerende i seg selv. Det er et lydnivå som jeg er overbevist om har påført det meste av Delhis innbyggere hørselskader. De blåser i ett sett, biler, motorsykler, mopeder og tuktuk.

Ikke for at de er utålmodige og for du skal kommer deg raskt bort fra gaten, nei, de blåser og varsler at de har sett deg, og du kan gå trygt og rolig over gaten. Så kan du jo tenke deg selv når millioner av mennesker kryssser gaten…..og alle blir sett av alle motorkjøretøyene.

Jeg ble helt fasinert av ledningsnettet. Slik var det over hele byen. Alt av ledninger henger utenpå bygningene, og det så langt fra nytt ut. Over alt henger ledningnene på utsiden.

Her hopper og spretter apekattene fritt og det er som en jungel hvor lianene  henger rundt omkring.

 

Undergrunnen i Delhi er faktisk ganske trygg på mange måter. For det første må all bagasjen scannes før du slipper inn, og det er egne vogner kun forbeholt kvinner.

Det er ca. 30 mill. mennesker i denne byen, og om bare 10% tar undergrunnen, sier det seg selv at det vil bli ganske tett mellom alle mennenskene. Derfor har kvinner egne vogner for å beskytte dem fra å bli befølt og antastet.

New Delhi

Vi tok undergrunnen fra Old Delhi til New Delhi hvor hotellet vårt ligger. Etter en fantastisk tur med alle inntrykkene var det godt å hvile litt på hotellet før neste tur. Været var deilig og vi slappet av en stund på takterrassen. Noen badet og mange kunne nyte et kaldt glass hvitvin eller en øl før bussen hentet oss for nye opplevelser i New Delhi

Gurudwara Bangla Sahib

Etter en pause på hotellet var vi klare for nye opplevelser i New Delhi. Før en sen middag besøkte vi  Sihk tempelet Gurudwara Bangla Sahib ikke langt fra Connaught Plassen. Det er en ærebødig oppelvelse og jeg kom ut med en ydmykhet og en respekt og beundring for disse menneskene. Gurudwara Bangla Sahib er et av de mest prominente Sikh templene og hele tempelet er bygget i marmor og med en karakteristisk kuppel belagt med gull.

Vi ble ført inn til et besøksrom hvor vi, som ikke hadde med noe å dekke hodene med, fikk utdelt et hode tørkle og måtte setter fra oss skoene før vi fikk komme inn i tempelområdet. Vi vandret barbent og rolig gjennom bygget og stille forbi dem som utførte messen.

Det er mange mennesker her men ingen trengsel eller høye stemmer. I motsetning til mange Sikh templer er ikke – Sikhere velkommen inn i gurudwara hvor vi kunne lytte til salmer som blir sunget fra Granth Sahib (sikh-skriftene) Mange stod i kø for å lytte til dem og tok prasad som er sikhenes nattverd.

I dag rommer det også et enormt kjøkken hvor alle kan komme å få seg et måltid mat, inkludert alle oss fra Norge. India har enstorsatsning for å bekjempe sulten i landet. I 2013 bel det skrevet historie da undehuset i det indiske parlamentet, Rajya Sabh, etblerte en trygdeording som lovfestet retten til mat.

Om dette blir praktisert over hele India vet jeg ikke. Men kjøkkenet i dette tempelet er blandt annet sponset av rike indere, som vil gi noe tilbake til samfunnet.

Etter vår vandring gjennom tempelet besøkte vi dette kjøkkenet hvor ca. 20 000 mennesker hver dag blir servert mat. Vi kom først inn gjennom et rom hvor det satt mange mennesker.

I neste rom satt det rundt 1700 mennesker på rad og rekke og ventet på et måltid mat. Og etter ca. 10 minutter hadde alle servert. Når de var ferdige kom de som ventet i det første rommet inn for spise. Så ble dèt fylt opp igjen.

Etter besøket og en delig middag kjørte vil tilbake til hotellet og dumpet rett i en bryllupseremoni. Det kan faktisk minne om bryluppsfeiring i New Orleans, med masse blåseinstrumenter og bryllupsgjesten som danset i gaten.

Her er det brudgommen som blir eskorter fram til feiringen på hotellet, tre dager til ende. Vi ble stående sammen med dem og klappe. Noen av oss danset med en stund. 

Da jeg hadde lagt meg den første kvelden lurte jeg på hva vi hadde gjort dagen før……helt til det gikk opp for meg at vi bare har vært her èn dag. Dagen hadde vært så full av fantastiske opplevelser og det føltes som om vi hadde vært der mye lenger. Det ble en tidlig kveld for dagen etter måtte vi opp grytidlig for å nå flyet til Varanasi og nye eventyr venter. Her kan du lese om Varanasi; Varanasi og Ganges og Udaipur i Rajasthan

Reisetips

Vi reiste med Sør Sportsreiser http://www.sorsport.no  De kan bestille flybiletter etc. De vil også tilby Tema reiser til høsten hvor Andreas Aase går inn som rådgiver. Du kan ringe han for mer informasjon på mobil; 98213003. Han har vært der mange ganger før og kan hjelpe med transport, mat, hoteller og serverdigheter, for dem som måtte ønske det. Det anbefaler jeg på det varmeste.

Han har stor kunnskap og er en dyktig historiker. Han kjenner godt reiseagentene som de bruker blandt annet som sjåfører i India. De er dyktige. Vi ble møtt av dem på flyplassen og kjørt til hotellet. Utrolig lettvindt.

Og kombiner turen med guidet kulinarisk reise i gamle Delhi, kan jeg virkelig anbefale. Du er godt ivaretatt av chef Rajeev Goyal i Food Tour.

Hvis du vil reise helt på egenhånd kan du bogså estille din egen Food Tour in Delhi her: http://www.foodtourindelhi.com  Du kan også bruke QR koden for å komme til nettstedet. På mail; shikha@foodtourinindia.com

Det er mange som tilbyr matvandringer men jeg vet at om du bestiller fra dette firmaet vil du garantert få en opplevelse av de sjeldne.

Turen er lagt opp til at dere er innom ca. 6-7 gatekjøkken. Den tar ca. fire timer og koster 7000 INR som ved dagens valuta er ca. 910 ,- Prisene kan forandre seg på grunn av valuta og pristigninger.

Vi ble guidet av Chef Rajeev Goyal som gav oss innføring i både matkulturen og indisk matfilosofi. Dette er interessant. Følg dem gjerne på Instagram @foodtourindelhi  De arrangerte også shoppingturer etter vårt ønske. I butikker hvor de shipper større ting hjem.

I New Delhi bodde vi på The Lalit: http://www.thelalit.com

Namaste

Namaste er en hinduistisk hilsen og kommer fra det gamle indiske språket Sanskritt – Nam: bøye seg. “Jeg bøyer meg for det gudommelig i deg ” Det er en nydelig måte å hilse på. Guiden kunne også fortelle at symbolet når begge  håndflatene berører hverandre, er ditt og mitt hjerte som møtes.

Sørover

Her fikk jeg alle vaksiner både som sprøyter og som drikke vaksine. Har du tenkt deg til India så planlegg i god tid på forhånd. Den første turen vår var planlagt i oktober, og jeg begynte med vaksinene i januar samme året. (men så kom pandemien og turen ble utsatt) Snakk med dem på Sørover og de vil gi deg mange gode råd og tips. http://www.sorover.no de holder til i Kirkegata 22 i Kristiansand.

Det var også betryggende for oss å ha med Sarita som til stadighet minnet oss på å vaske…sprite hendene. Jeg har nevnt dette mer enn en gang i dette innlegget, og det er for å poengtere viktigheten av god håndhygiene. Selvfølelig ikke bare for denne påminnelsen, men også i kraft av å være født i landet, snakke språket og med en enorm kunnskap om både maten og kulturen. Og mye mye mer.

Boktips

Jeg har alltid med meg en bok på tur og begynner på den på flyplassen. Det er et av mine reiseritualer. Og denne gangen var min følgesvenn “Vokterne” av John Grisham.

Han er advokat og skriver fra dette miljøet. Mr. Grishma har en herlig sarkastisk og til tider svart humor som går i offerets favør. Herlig lett lektyre. Kan  anbefales.

 

Endelig opprandt dagen da vi kunne sette oss på flyet og få oppleve Newfoundland og St. Johnˋs. Det har lenge vært en drøm og et stort ønske om å finne ut hvor min morfar bodde og jobbet under krigen. Etter en torpedering i Atlanterhavet i juni – 41 fikk han tilbud om å jobbe innen shipping og handel i St. Johnˋs og etterhvert som den norske konsulen der under hele krigen. Her kan du lese historien om da vi gikk i min morfars fotspor; I min morfars fotspor til Newfoundland

Vi var der en uke. Først tenket jeg at det kanskje var for lenge, men det var det altså ikke, vi kunne gjerne ha vært der noe dager til. St. Johnˋs er vel kanskje ikke den destinasjonen som er særlig fremtredende i reisebrosjyrer og nettsteder. Men det burde bli en forandring på det, for både byen og provinsen har mye å by på.

Etter flere kanseleringer og omrokeringer, på grunn av verdens tilbakestillelse etter koronaen, landet vi i St. Johnˋs kl. 01.30 og fikk bare noen små glimt av byen i nattemørke da vi suste av gårde i taxi fra flyplassen til hotellet. Men vi var der, endelig.

Vi bodde på DoubleTree by Hilton St.Johnˋs Harbourview 2 Hill OˋChips St. Johnˋs, NL, med flott beliggenhet ved havnen og med utsikt over innseilingen.

Skulle nesten tro vi var utslitte etter en lang reise som blandt annet innebar 9 timer på Persons International i Toronto. En flyplass jeg gjerne unngår i fremtiden. Så om du kan velge, så velg en annen. Det er mange i området.

Vel, en liten digresjon. Vi kom oss i seng og våknet med masse nysjerrig energi. Det er spesielt to ting som er viktig når jeg bestiller hotel, det er en god frokost og beliggenheten. Kort beskrevet; frokosten var fantastisk, for ikke å snakke om kaffen. Her koste vi oss med frokost og nydelige måltider på sene kvelder. Maten er god og vinkartet har et godt utvalg.

 

Dagene begynte med en god kopp kaffe og med utsikt over havnen og et smalt sund som munner ut i det ville Atlanterhavet. Det er værhardt her og byen bærer preg av det. Du sitter god og varm når det blåser like utenfor, kun beskyttet av store vindusglass. Det fikk vi føle på da orkanen Earl gjorde sitt inntog.

Det første vi gjorde etter frokosten var å finne ut hvor min morfar bodde og arbeidet. Vi fant mer enn jeg hadde håpet på. I forkant hadde jeg drevet med litt research for å finne ut mest mulig. Det lønnet seg. Vi fant de forskjellige adressene og vandret rundt i byen og kunne føle hans nærvær.  Selv om det var på grunn av min morfar vi reiste fikk vi mange bonus opplevelser som jeg vil dele her. Og hvalsafari stod øverst på listen.

 

Hvalsafari

Dette var i begynnelsen av september og slutten av hvalsesongen, men vi ville prøve likevel, med håp om å kunne få et aldri så lite glimt av disse majestetiske dyrene. Men hvalen har sin egen agenda og hadde dradd sin vei til andre strøk.

Jeg anbefaler å dra om sommeren om du vil se hval. Her finner du verdens største bestand av knølhval. De mirgerer fra Caribien, hvor de er fra april til oktober og videre til Newfoundland og Labrador. Sesongen er fra mai til september, men du har størst mulighet til å oppleve dem i juni, juli. Da er det et yrende liv med hval helt inn i bukten. Vi så faktisk et par hvalfinner langt…….langt ute i horisonten, vet ikke om det kvalifiserer til å ha sett hval, men vi fikk en fantastisk naturopplevelse uansett.

Dette er rett ut i Atlantehavet og vi fikk føle på kreftene. Det var en storm i kommingen og den hadde allerede begynt. For dagen etter var turen kansellert.

Vi fikk anbefalt Obriens Boattours og kan anbefale dem videre. Vi bestilte på nett hjemme i god tid, og i bestillingen oppgav vi navn og adresse til hotellet og ble hentet der. Bedre kunne det ikke bli.

Vi var ca. 10 personer og busseturen tok ca. 30 min. fra St. Johnˋs til Bulk Bay. Selve hvalsafarien tok to timer og selv om  vi ikke så hval, var det en interresant tur som også inkluderte en tur til det fantastisk fuglereservatet Witless Bay Ecological Reserve, hvor en halv millioner lundefugler har sitt habitat. Vi fikk et interessant foredrag om lundefuglene, Puffins, som plutselig forsvinner for så å komme tilbake etter ca 8 måneder, og finner tilbake til sitt gamle rede. Det er ingen som vet hvor de oppholder seg i mellomtiden.

 

SeaSpun Yarn and Coffee House

Vi som er glade i å strikke finne frem til strikke butikker hvor enn de befinner seg. Og denne turen var intet unntak. Jeg fikk vite om SeaSpun da jeg kjøpte en strikkeoppskrift, gjennom Instagram, av en som bor i St. Johnˋs , og da jeg spurte henne om hun visste om noen i nærheten, foreslo hun SeaSpun and Coffee House i Carbonear.

Dagen vi skulle dit regnet det og stormen Earl hold på å bygge seg opp. Den traff Østkysten dagen etter og da var butikken stengt.

Litt plundrete å finne den, men da vi parkerte utenfor og løp inn fra regnet var det verdt alt og vi ble ønsket hjertelig velkommen. De har også en koselig liten kafè som du kan se innerst i bildet. Der sitter min mor og søster og venter på lunsj og deilig varm te. For en herlig kombinasjon; regnvær, varm te og garn. Lykke.

SeaSpun var et samlingspunk for de strikkeglade i Carbonear og det er alltid hyggelig å komme i snakk med lokalbefolkningen. Til orientering kjøpte jeg garn til to gensere.

Når jeg er ute å reiser, har jeg i de siste årene, funnet fram til strikkebutikker og kjøpt garn som blir som et ferieminne når jeg strikker meg en ny genser. Du kan gå inn på Instagram @seaspunyarnandcoffee

 

Quidi Vidi Village

Like utenfor sentrum av St. Johnˋs finner du Quidi Vidi Village. Et gammelt fiskevær i en idyllisk bukt, som nå er omgjort til et slags museum. Det er sjarmerende nå, men det var nok ikke mye til sjarm da det bodde mennesker der i dette værharde klimaet og levde av hva havet hadde å tilby.

Det er som sagt værhardt her, og det regnet da vi var der. Men det la ingen demper på hverken inntrykket vi fikk eller gleden over å være der. Vi ble etterhvert sultne og fant er kul og røff restaurant i nærheten. Et omgjort fiskemottak, hvor vi ble servert en fantastisk Fish-and-Chips. Det er det blå – grønne bygget i bakgrunnen.

 

Cape Spear

Cape Spear er det østligste fyret på det nord amerikanske kontinent.  Vi ble anbefalt et besøk da vi spiste Fish-and-Chips i Quidi Vidi Village. Samtidig som orkanen Earl feide over øya. Det ble litt av en opplevelse. Den hadde en hastighet på 80 km.

Fasinerende å se det ville Atlanterhavet like under oss der vi stod på toppen ved fyret.  Jeg vil tro at den beste måten å oppleve en storm må være på et fyr som dette hvor naturen viser seg på sitt mest imponerende.

Det var store plakater med advarsler om tåkeluren som sendte ut sine kraftige signaler med jevne mellomrom. Noe jeg husker fra barndommen signalene fra Oksøy fyr og tåkeluren som ljomet utover og varslet skip som var på vei mot land.

På toppen av fjellet, eller klippen, ligger fyret Cape Spear majestetisk og har beskyttet sjøfolk på deres ferd fra det ble bygget i 1836 til det i 1955  ble erstattet av et nytt fyr som ble bygget i like i nærheten.

 

Signal Hill

Signal Hill er et landemerke og et nasjonalt historisk sted som  ligger på en høyde med utsikt over St. Johnˋs. Signal Hill hadde en viktig militær rolle mellom 1704 og 1870 og var strategisk plassert med tanke på forsvaret av byen, og viktigheten ved å ha oversikten over innseilingen til St. Johnˋs under de forskjellige krigene.

Selve tårnet Cabot Tower er et minnesmerke over oppdagelsen av Newfoundland. Det høyeste punktet rager 167 m over havet.

Det var som sagt storm i kastene så utsikten var ikke så klar. Men likevel er den imponerende. Her står jeg så vidt det er og får foreviget en forblåst opplevelse. Min mor satte i bilen og var redd jeg skulle lette.

På bildene under ser du innselingen til St.Johnˋs

På en og samme forblåste dag fikk vi opplevd. Quidi Vidi Village, Signal Hill og Cape Spears. Etter det var det herlig å komme inn på et varmt og tørt hotell. Da var det fram med strikke tøy og bestille vin. Det var søndag og restauranten var stengt, så  vi bestilt pizza fra et annet sted. Vi spurte også om de kunne tenne i peisen. Og lykke var fullkommen.

Det er den sammen restauranten, Sparro, hvor vi spiser frokost og middag.  Fjellet du kan skimte i vinduet er Signal Hill.

The Little Sparo

The Little Sparo http://www.thelittlesparo.com en fantastisk restaurant på hotellet vi bodde. Og godt var det. Det var herlig etter lange og innholdsrike dager og bare ta heisen ned i restauranten, nyte mat og vin, og opp igjen etterpå. Speiselt når været var ruskete og blåsete ute.

The Bagel Cafe

Bagel Cafe på Duckworth Street;  http://www.thebagelcafe.ca serverer den beste Seafood chowder i verden. Det var så tærne omtrent krøllet seg under bordet. Selve restauranten og fasaden skriker ikke om oppmerksomheten, den er ganske anonym. Vi skulle bare inn å ha en enkel lunsj og ble herlig overrasket av den deilige maten.

The Merchant Tavern

The Merchant Tavern på 291 Water Street, ligger i den samme bankbygningen, Bank of Nova Scotia Building, hvor min morfar hadde kontor da han bodde der under krigen. Den drives av den kjente kanadiske chef Jeremy Bonia. Her nyter du sesongens kortreiste fangst. Den er også vel verdt et besøk.

 

Newfoundland og St. Johnˋs

St. Johnˋs

I 1583, nærmere bestemt den 5. August, tok Sir Humphrey Gilbert Newfoundland i sin besittelse og etablert den første oversjøiske britiske koloni. Innen 1609 var St. Johnˋs et sted for handel men også et vilt og lovløst sted.

Hver vår ble kapteinen på det britiske skipet som først entret St. Johnˋs, årets fiske admiral. Han fikk bestemme hvor han skulle fiske og var ansvarlig for lov og orden. For å kunne holde på denne kontrollen nektet de folk å overvintre. Men det forandret seg i 1677 da en folketelling kunne rapportere at alt i alt hadde 249 personer overvintret der.

Monumentet er reist for å ære veteranene fra Royal Newfoundland Regiment i WW1 hvor Regimentet sloss i slaget ved Somme.

 

Selve byen St. Johnˋs ligge beskyttet fra Atlanterhavets stormer i en bukt mellom to ruvende fjell og en relativt smal innseling til byen. Store cruiseskip har ingen mulighet til å komme gjennom passasjen i sterk vind.

Dermed er byen godt beskyttet mot stormer som herjer. Selv om det kan blåse friskt gjennom gatene. På fjellet til venstre ligger Signal Hill og bak fjellet til høyre finner du Cape Spares.

 

 

Inni mellom alle opplevelsene gikk vi også gatelangs i St. Johnˋs. Gatene mot havnen er bratte og på fortauene er det delvis bygget trappetrinn for å lettere kunne komme til neste parallelle gate.

Denne byen har mange forbindelser med Norge, og har hatt det siden lenge før 2.verdenskrig. Nortraship var der før min morfar fikk jobb i firmaet under krigen. I dag har byen en travel havn med sterke forbindelser til Norge

Og som den østligste byen på kanten av halvøya Avalon på det nordamerikanske kontinent, og hovedstaden i den kanadiske provinsen Newfoundland og Labrador har vi også et Norsk Konsulat her. Byen har per 2017; 113 948 innbyggere. Atmosfæren er avslappet og menneskene varme og åpne.

Her er mange mikrobryggerier, kunsthåndverk, rikt på kultur med eget symfoniorkester, gallerier, filmfestivaler. Hver lørdag kan åpner Farmers market i Freshwater Road. Bare for å nevne noe. Her kan du lese mer om hva byen har å tilby:  http://www.destinationstjohns.com   Shoppingmulighetene er ikke så mange. Pandemien gjorde en slutt på det. Men de butikkene som overlevde er noen få eksklusive butikker.

The Rooms

Er du interessert i byens og provinsens historie finner du det på The Rooms; http://www.therooms.ca  Dette er museum og et arkiv som tar vare på kunst og kunsthåndverk som er relevant for Newfoundlands historie fra fortid, nåtid og fremtid.

Det er vel verdt et besøk om du så bare vil se de flotte utstillingene og innta en lunsj på kafeen. Du vil heller ikke gå glipp av den flotte utsikten over byen.

 

Jelly Bean Houses

St.Johnˋs er kjent for sine fantastiske fargerike husrekker, Jellly Bean Houses, og gir byen et særpreg og en unik karaktet. De ligger på rekke og rad oppover skråningen over havnen og har en fantastisk utsikt. Her vandret jeg gatelangs og gikk meg litt vill med vilje, kameraet gikk varmt og batteriet måtte skiftes ut. Selv i overskyet vær lyser husene opp i alle regnbuens farger.

Det sies at de malte husene i klare farger slik at selv i tåke kunne fiskerne få øye på dem. Men i virkeligheten ble de på 1970 tallet malt slik for å friste folk til å flytte hit til en litt øde og forlatt by.

Dette tok seg da opp og nå finner du en by med vennlige og tilbakelente innbyggere. Inntrykket jeg sitter igjen med er en by hvor stress er et fremmedord og bilene stopper lenge før du har tenkt  deg over gaten.

Newfoundland

Provinsen Newfoundland og Labrador er på mange måter lik Norge når det gjelder både kyst og natur, med store skogkledde  områder og lite bebyggelse.

Det var her Leiv Eirksson i år 1000 “oppdaget” Nordamerika og gav den nye oppdagelsen navnet Vinland. Han tok dessverre feil av de store blåbærene for vindruer. Vel, så feil kan man ta. Bosetningen de mener der de ankom ligger ca. 12 timerskjøring fra St. Johnˋs lenger nord.

 

 

Lei en bil og kjør rundt på denne fantastiske øya, som er en del av provinsen Newfoundland og Labrador, som strekker seg langt inn på fastlandet. Lenger nord kan du også bestille hvalsafari hvor du finner et rikt fugleliv og kan iakta isfjellene som driver forbi.

De har et godt og smakfult kjøkken her hvor de er eksperter på tilberedelser av havets delikatesser. Prøv gjerne en Seafodd Chowder. St. Johnˋs har mange gode restauranter som jeg har nevt tidligere i denne bloggen. De har også verdens beste sjoklade her, til og med bedre enn melkesjokoladen fra Freie. Tro meg jeg elsker sjokolade. De har egen sjokoladefabrikk her……om jeg bare hadde visst det……  http://www.newfoundlandchocolatecompany.com

Det er store områder uten mennesker eller noen form for bebyggelse. Sjekk ut info på nettet. Det er umulig å nevne alt: http://www.visitnewfoundlandlabrador.ca her finner du masse informasjon om arrangerte turer eller om du vil ferdes på egenhånd. Det er fantastiske turområder i et vilt og vakkert landskap. Lei en bil og ta med kart, turstøvler og kamera og du vil få en tur for livet.

Det er mange sjarmerende byer og fiskevær langs kysten. Det idylliske fiskeværet Petty Harbour – Maddox Cove ligger ca. 15 minutters kjøretur fra St. Johnˋs. Vi ble invitert med dit av den norske konsulen, og kunne nyte en deilig lunsj. Menyen består av sesongens fangst fra havet.

I den uken vi var der fikk vi et godt inntrykk av St. Johnˋs og Newfoundland. En by og en provins jeg vil tilbake til, og utforske mer. Jeg er kanskje litt farvet av begivneheten forut for min reiser, da jeg fulgte i min morfars fotspor, men det er ikke bare det. Både byen St. Johnˋs og Newfoundland har gitt meg varige inntrykk og gav meg et lite glimt av dette ville og vakre landskapet som har så mye å by på.

Jeg har funnet i Arizona, my winter retreat. Når man reiser rundt i verden på egen hånd kommer man i kontakt med andre mennesker på en helt anne måte, enn når man reiser to eller flere sammen. For noen år siden meldte jeg meg på et tegnekurs i Tyskland. Slike kurs er for spesielt interesserte, og da kan man ikke kan være avhengig av at andre vil være med, så man reiser alene.

En handling fører til flere, og får ringvirkninger langt utover hva jeg kunne forstille meg. Etter at jeg tok det herlige valget å melde meg på tegnekurs, sommeren 2013, hos Dirk Dzimirsky, har opplevelser kommet som perle på en snor. Det er også det som er så utrolig spennende, at en ikke vet hva som kan skje, og verden ligger åpen. 

Vi var en internasjonal gjeng som hadde meldt oss på kurset i Hyperrealismen, og vi representerte Canada, Mexico, Tyskland, Nederland, Texas og Norge. Her får du en smakebit på hva vi lært http://www.dzimirsky.com dette er hyperrealisme, og kun brukt blyanter i forskjellige harhetsgrader.. 

Jeg fikk god kontakt med Jan fra Canada, vi bodde tilfeldig på samme hotell og vegg i vegg. Vi fikk alle god kontakt med hverandre og hadde mye gøy sammen utover kurset, både med lunsjer og middager.

En kveld samlet vi oss i Dirks atelie og bestilte pizza. Her diskuterte vi alt fra kunst, litteratur, film, politikk og masse mer. Det er noe av det jeg syntes er interessant når jeg er ute å reiser, å diskutere blandt annet politikk og hvordan det egentlig er der de forskjellige kommer fra. Det er ikke alltid man kan stole på at nyhetene gir deg det hele bildet.

Jan og jeg holdt kontakten etter at kurset var ferdig, og året etter fikk hun overtalt Dirk til å holde tegnekurs i Arizona.  Jeg meldte meg på, og hun inviterte både Dirk og meg til å bo hos henne. Jeg kom en uke før kurset begynte og det ble en opplevelsesrik og morsom uke. Dette la grunnlaget for flere besøk i hennes winter retreat, og mange gode opplevelser og turer. 

Arizona, my winter retreat

Mars opprandt og tegnekurset ble holdt i vakre omgivelser på Mesa Golf Resort, utenfor Phoenix. Temperaturen der i mars er som en over gjennomsnitt varm (les het) sommer i Norge. Her var det 20 deltakere fordelt på de fleste stater i USA, og andre land som Saudi Arabia, Gambia, Mexico, Ukraina, England og lille meg fra Norge. Helt fantastisk og herlig internasjonalt. På bildene ser du inngangen til kurslokalet.

Uken før kurset dro vi på dagstur til Grand Canyon og Sedona. Var på barer med skilt som kunne informere om at her kunne du ikke bære våpen, mens andre barer tillot det. Lærte Two-step dance av en ekte brunbarket Cowboy.

Her kom gjestene ridende til hest, kjoret dem til et gjerde, og entret baren med lyden av klirrende sporer, og ofte med pistol i belte. Det er som med bil, ikke lov å ri fylla, men det var det ikke alle som overholdt. Vi var også på Ranchparty i noe som kunne minne om en kulisse i en cowboy film. Dette er cowboyland. Fantastisk.

 

Grand Canyon

Grand Canyon, et av verdens syv underverker.

Vi tok en dagstur til Grand Canyon i minibuss med åtte andre turister. Sjåføren vår, en pensjonert lærer, var en dyktig historieforteller. Han underholdt oss med mange morsomme historier, som denne her; han kjente en del Cherokeeindianere som hadde jobbet med John Wayne, og vært med i filmene hans. Da de snakket sitt språk, i filmene, og Wayne amerikansk, skulle det, for seerne, se ut som om de forstod hverandre. Men hva de egentlig sa var noe helt annet enn det det ble oversatt med. Og dette hadde de mye moro med.

Cherokee var også språket som ble brukt under første verdenskrig som et codespråk. Under 2.verdenskrig ble det bruke ord basert på Comanche, Hopi, Meskwaki og Navajo. Da brukte de ord fra sine språk for hver bokstav i det engelske språk og dekodet beskjeder ut fra dette. Dette er ting jeg finner utrolig fasinerende.

Det finnes en bok som heter Over the Edge, Death in Grand Canyon, som tragisk nok blir revidert og tykker med årene. Fram til min utgave av boken, som ble puplisert i 2012, har 700 mennesker møtt sin tragiske skjebne i The Canyon. Den største årsaken til dette er når de enten skal ta bilde og skal så langt ut på kanten som mulig, eller når de også skal like langt ut på kanten for se ned i dypet og får et visulet sjokk av dybden og mister balansen. Tragisk. Vi holdt oss på god avstand, og på den sikre siden avgjerdet. 

Det finnes også en restaurant nede i dypet. Det må bestilles bord minst to dager i forveien, da infrastrukturen, i form av en sti, krever en viss tid for  transport av mat og tilbehør. 

Som du kan se på bildet, til venstre (du må nok forstørre det) går det en sti i siksak fra toppen og ned til restauranten. Transport middelet er enten oss på to ben eller på et esel eller muldyr.  

 

 

Montezuma Castle

På veien stoppet vi ved Montezuma Castle, et nasjonalt monument i Verde Valley, i Arizona villmark. I en dal i Beaver Creek levde det, for 800 år siden, Sinagua indianere der, en precolumbiansk kultur som var nær knyttet til urfolk som Hohokam i det det sørvestlige Amerika.

Her bodde de i utgrave huler, eller alkover, flere meter over bakken. Landskapet rundt var rikt på alle ressursene de måtte ha for å overleve, og med elven Verde som randt forbi. Her levde de fra rundt 1100 til 1425 e. Kr. Hvorfor de plutselig forsvant er fremdeles et mysterium. Men noe av det historiske  monumentet står der fremdeles, tross naturens vind og vær. 

På vår vei tilbake gikk turen gjenomm vakre Sedona, og vi tok en tur tilbake året etter Sedona og et vakkert veggteppe.

 

My winter retreat

Etter disse to innholdsrike ukene i denne solrike allsidige staten, ble Arizona etterhvert et vidunderlig tilfluktsted fra vinteren hjemme i Norge. Mitt winter retreat….og jeg elsket det. Hver mars i fire år tilbrakte jeg 3-4 uker her. Når man bor privat blir man på en måte ikke turist og blir introdusert til venner og steder utenfor turistområder og alfavei. Etterhvert ble jeg ganske lokalkjent også.

Hver morgen våknet jeg til duene med sin litt sørgmodig sang. Jan er like glad i god kaffe som meg, og hver morgen nøt vi kaffen i hagen, i skyggen, for det var allerede for varmt i solen klokken ni om morgenen. Og med en temperatur som krøp opp mot 35 grader utover dagen, var det deilig å avkjøle seg i svømmebassenget i bakhagen.

Hun bor i et område i Gold Canyon, utenfor Phoenix, i nærheten av Apache Junction. Husene er enetasjes murhus, hvor fargepaletten harmonerer med ørkenfargene.

Området er medlem av Dark-Sky Association, det vil si at det ikke er lov å ha hverken gatelys eller belysning på husene. Effekten er fenomenal. Det er kun stjernene som lyser opp natten. Det blir mørkt mellom kl. 19 og 20, og jeg ble helt andektig første gang jeg så stjernehimmelen uten forurensing av elektrisk lys. Helt fantastisk. Jeg følte stjernen så nærme at det var bare å rekke opp hånden så ville jeg kunne ta på dem. 

Første kvelden jeg kom var vi invitert til et par naboer fire- fem hus borte i veien, vi måtte bruke lommelykt for i det hele tatt se noe. Jeg kom meg litt bort og så absolutt ingenting……de fant meg etterhvert.

Kveldene er deilige svale i forhold til de hete dagene, og det er fint å sitte ute i hagen og bare være til. Eiendommene er beskyttet med ca. to meter høye gjerder eller murer.

En litt falsk trygghet spør du meg, coyotene hopper lett over. For dette er i ørkenen og coyotene lever bare noen meter unna. De er nattdyr og vi hører dem ule hver kveld. En natt våknet jeg av at de hylte og slåss utenfor vinduet mitt. Jeg la meg godt til rette under dynen.

Arizona var ikke en stat jeg hadde bitt med så mye merke i, men jeg falt pladask da jeg besøkte den første gang. Delstaten ble opptatt som den 48. staten 14.02 1912.

 

Queen Creek Olive Mill

Her finner du også USAˋs eneste olivenlund. Queen Creek Olive Mill http://www.queencreekolivemill.com Denne besøkte vi et par ganger. Restauranten serverte nydelig mat, og i butikk får du kjøpt de lekreste oljer, og andre flotte produkter laget av olivenolje. Det en utfordring å bruke fly som transportmiddel. Altfor mange fristelser.

I denne kokeboken finner du mange delikate oppskrifter, som alle har olivenolje som en ingrediens. Olivenolje gir en myk og saftig konsistens i maten. De lager også sjokolade med olivenolje……man er i himmelen.

 

Butterfly Wonderland

Jeg er fasinert av sommerfugler, og et besøk i Butterfly Woderland var en fantastisk opplevelse http://www.butterflywonderland.com  Her gikk du inn i et stor troparie hvor sommerfuglene fløy overalt. Du måtte se deg for hvor du gikk, ellers kunne du tråkke på dem. De satt på bakken og landet like gjerne i håret eller på hånden din. På bildet til høyre blir de klekket ut til de vakreste skapninger.

Dagene gikk i et rolig temp, og somlet med både kaffe og frokost. Vi var neste overalt, og jeg har sett utrolig mye av området rundt Gold Canyon. Vi brukte ikke GPS, så vi kom litt utenfor alfavei noen ganger og oppdaget nye ikke-planlagte steder.

Langs motorveien er det vakre dekorasjoner og kunst. Og som kunstner får jeg også mye inspirasjon når jeg reiser, også når vi sittet i kø i bil. Ellers er bildet under et ganske vanlig syn på landeveien når vi kjører forbi. Som tatt ut av en westernfilm.

 

En dag vi var på besøk i nærheten og stod i hagen, fikk vi besøk av dissse her. Jeg knipset bildene mindre enn ti meter fra dem. Det var tre Javalinas, på norsk Navlesvin, som kom opp fra grøften bak. Selv hadde vi en meter til sikkerheten innenfor stuedøren, så  vi følte oss ganske  trygge. Vårt vertskap kunne fortelle om mennesker, når de ser de søte små ungene, hadde gått bort til dem for å kose med dem. Der det er unger, er det illsinte beskyttende mødrene like ved. Historien sier ingenting om de tobeinte ble skadet.

Vi dro en dagstur til Kierland Commons, i Scottsdale, en idyllisk liten by med de lekreste butikker og restauranter http://www.kierlandcommons.com   (pr. amerikansk definisjon er det et utedørs shoppingsenter) Vel verdt et besøk om du er i nærheten, og hele Scottsdale er et nydelig område http://www.experiencescottsdale.com  Det ble en del shopping, venninnelunsjer, galleribesøk og konserter. Arizona har et rikt kulturliv, og vi er begge interessert i musikk, film og kunst.

Hun har to små hunder som ikke kunne være alene hele dagen og kvelden. Så kveldene tilbrakte vi for det meste hjemme, krøllet opp i hver vår sofa, med hver vår lille hund i fanget og så en koselig film, med god mat og vin i glasset. Coyoten ulte i ørkenen like ved. 

Her nyter jeg de siste varme strålene av solen på en stund, og et deilig bad i bassenget i hagen, før jeg drar til Manhattan for å møte min søster. Det er ca. 40 graders forskjell på disse to statene. Vi var på Manhattan i tre dager før vi skulle møte vår famile på Long Island for første gang. Det ble også begynnelsen på mange turer over havet. 

De to neste årene dro vi på tur til  Las Vegas. Vi var på Celine Dion konsert, og  Cirque de Soleil, det mest spektakulære showet jeg noen gang har sett  http://www.cirquedusoleil.com   Det kommer i et annet blogg innlegg.

 

 

 

 

 

For mange……mange år siden hadde jeg en kjæreste som utdannet seg til flyver. Dette førte til at jeg fikk se Pompeii og Europa i fugleperspektiv.

La meg forklare; Hvis jeg husker riktig, må de som utdanner seg til flyvere ha diverse sertifikater, og ett visst antall timer per sertifikat, for å kunne fly passasjerfly.

Vi bestemte oss for, at i stedet for å “bare” fly rundt i det norske luftrommet for å samle timer, ville vi fly gjennom…..eller rettere sagt, over Europa. Dette ble en ganske så mye mer spennende måte å samle timer på. 

Flyveren hadde jeg svermet for siden jeg var 14, og en gang etter trening ( vi trente judo begge to) kjørte han meg hjem i sin kule grønne Mustang, og jeg svevde inn døren hjemme., og landet ikke på en lang stund. Å vips, fire år etter var vi et par.

På den tiden, vi skriver 1981, hadde vi ikke noe som het data eller GPS, så vi lå på gulvet på alle fire, med store kart og bestemte reiserute. Vanvittig spennende. Tenk å sitte der blandt alle kartene, spredd utover gulvet, og selv bestemme hvor vi skulle dra. Jeg hadde to ønsker, nemlig, Venezia og spesielt Pompeii.

Da jeg var ni år tok min mormor meg med på et lysbilde foredrag om Pompeii. Etter det ble jeg interessert i historie og utrolig fasinert av Pompeii og deres skjebne. Der skal jeg en gang, husker jeg at jeg tenkte. Og 10 år etter gikk ønsket i oppfyllelse. 

Da vi hadde bestemt oss for å leie fly, var jeg ikke sen om å sette Pompeii bokstavlig talt på kartet. Og der lå han, flyveren min, på alle fire over store kart og beregnet høyde, innflyvning og alt som skal til…..med linjal og kalkulator må vite.

Det var ganske uvirkelig å kunne sitte hjemme med kartene brettet utover gulvet og velge sin egen reiserute, og ønskeliste på hvor vi ville dra, og finne de aktuelle flyplassen i nærheten. Vi hadde også store planer om å sove i telt……det gjorde vi bare en gang i Frankrike.

Du må huske at i 1981 var det en helt annen måte å finne frem på enn i dag. Når jeg ser tilbake lurer jeg noen gang på hvordan vi i det hele tatt fant fram, men bare ikke la deg lure av middelalderens sendrektige teknologi.

Vi lettet en fin september dag, i en høyvinget, 4-seters Cessna 172 ( tror jeg det var) og det første stedet vi landet var på Sylt, en øye helt nord i Tyskland i Schleswig-Holsteins Nordsjøkyst, som også kalles Tysklands Mallorca. Vestsiden av øya har en nesten 40 km lang strandlinje.

Den er også kjent for kurstedene Westeland, Kampen og Wenningstedt. Der var vi en natt før ferden og flyet førte oss videre til Stuttgart i syd Tyskland. Her så vi virkelig Europa i fugleperspektiv. Du flyr såpass lavt og får med deg mange detaljer. 

Neste mål var Venezia, og vi fløy så lavt over de østeriske alpene at jeg følte jeg kunne strekke hånden ut å ta på toppene. Det er ikke trykkabin i små fly så vi kunne ikke fly høyere enn 3000 fot. Det var en spektakulær utsikt. Det er ganske spesielt å sitte høyt der opp i luften, se utover dette ville landskapet og smøre seg en skive brød.

 

Venezia

Vi landet på Marco Polo International i Venezia, og innlosjerte oss på et lite hotel på Lido di Jesolo, et 15 km langt standområde i kommunen Jesolo i provinsen Venezia. Herfra går det ferge over til Venezia, vi vandret rundt, koste oss  og gikk oss bitte litte granne vill blandt kanalene.

Jeg var fasinert av glassblåsing allerede den gangen, og vi var selvfølgelig innom utsalget til det berømte Murano Glass i Venezia http://www.mademuranoglass.com  Murano, som består av små øyer forbundet med buer, ligger omtrent 1,5 km nord for Venezia, og i 1291 måtte alle glassblåsere flytte derfra til Murano på grunn av brannfaren i Venezia. I 2004 telte Muranos befolkning 5500 innbyggere. 

Dette var andre ganger jeg besøkte Venezia, første gangen var jeg 12 år. Det er snart på tide med et tredje besøk, hvor jeg kan vandre rundt og gå meg vill med vilje. 

 

Napoli

Napoli, de sier det tar 4 minutter å ta lappen der, og det tror jeg så gjerne. Her var lyskryss kun til pynt, og du måtte se deg godt rundt før du krysset gaten, selv om det lyste grønt nok for gående. Da løp du så fort bena kunne.

Vi brukte ikke mye tid i Napoli, vi landet egentlig i Napoli fordi vi skulle til Pompeii. Jeg fikk dessverre bare sett en trist og fattig del av den, mennesker som bodde under broer, og skitne barn i sekkefiller som ville ha penger da vi tok undergrunnen til Pompeii.

Men dette er er også en del av det å reise. Alt er ikke bare solskinn og instagrambilder av all velykketheten. Det gjorde meg ydmyk, og utrolig takknemlig for at jeg har vokst opp i Norge. Jeg vil gjerne tilbake hit engang. Ta meg litt bedre tid og oppdage byen. Den har så mye mer å by på. Napoli er den største byen i Sør-Italia med omtrent 1 mill. innbyggere. Byen ligger ved Golfo di Napoli, og utenfor bukten ligger kjente reisemål , som Capri, Sorrento og Ischia.

 

Pompeii

Da vi vandret rundt i Pompeii under en ganske varm sol, kom vi til en stor plass som må ha vært en markedst plass. Jeg stod der og bare tok inn atmosfæren, lukket øynene og så for meg hvordan det må ha vært der den gangen for så mange år siden. Jeg spurt ganske henført, kjæresten min, om ikke han også kunne føle livet og stemningen her, nesten høre folk snakke. Da kom det ganske så tørt fra min wingman…..nhæei….han var mer interessert i hvor den blodtørstige Caligula bodde.

Det var mye som var godt bevart, selv etter Vesuvs utbrudd og utgavningene. Vi så fresker på veggene i det som hadde vært flotte hjem, og godt bevarte hus og hager.

At jeg som niåring ble så fasinert av dette, og 10 år etter fikk muligheten til å oppleve Pompeii, er nesten vanskelig å sette ord på. Det er en ubeskrivelig følelse, og jeg takker min mormor for at hun gav med denne interessen for historie, og dro meg med på bedehuset for å høre og se et lysbilde foredrag om byen. 

Jeg gikk litt i min egen verden da jeg vandret rundt i gatene hvor mennesker levde før katastrofen ødela alt, og alt ble dekket av aske. Det  var utrolig fasinerende å se hva utgravningene avslørte. Det er fremdeles fresker og bilder på veggene, som kan fortelle oss mye om romersk malekunst. Husene har høy standar og og mange var inntakte, og det var fantastisk å kunne gå rundt inne i husene og se hvordan de så ut. Selv etter så mange år husker jeg følelsen av nærvær. 

Pompeii var en romersk oldtidsby, og base for en av Romas største flåtebaser. Den ligger 23 km sørøst for Napoli, i regionen Campania. Katastrofen rammet byen 24, august kl. 13 i år 70 e.Kr. Byen ble gjennoppdaget i 1748, og utgravingen ble ledet av kongen av Napoli. 

 

Korsika

Etter et par dager i Napoli fløy vi videre til den franske øya Korsika, som ligger i Middelhavet vest for Italia og like nord for Sardinia. Korsika tilhørte handelsrepublikken Genova fram til Frankrike kjøpte øya i 1768, som nedbetaling på gjeld.

Vi landet i Bastia, som ligger på nordøstkysten av øya, og i 2014 bodde det 43 331 innbyggere der. Bastia er en betydelig havneby og et økonomisk senter,med blandt annet vineksport. Vi ble der kun en natt, men skulle ønske det hadde blitt flere. Korsika er vill og vakker, og øya fasinerte meg. Jeg skal tilbake.

Bildene jeg tok på turen limte jeg inn i et album, så da jeg bestemte meg for å blogge om turen bladde jeg gjennom den. Der fant jeg også visitkortet til hotellet vi bodde på, og det eksisterer faktis ennå. Du finner hotel Posta-Vecchia. Et koselig og rimelig hotel, syntes jeg å huske.

Mellom Bastia og den franske rivieraen er det ca 17 mil med hav. På et tidspunkt fløy vi inn i en kjempestor sky, og det er litt annerledes i et småfly enn et gedigent passasjerfly. Du får alt så utrolig nærme, og jeg fikk følelsen av å befinne oss inne i en bomuldsdott. Alt var hvit og vi så absolutt ingenting rundt oss.

Da all bomulden forsvant åpnebarte den franske rivieraen seg. Og for et syn. Når man flyr så lavt får man en helt annet vinkling. Litt som en drone, tenker jeg. Vi fløy langs kysten, og fikk en fantastisk utsikt i fugleperspektiv over Monaco, Nice, Antibe, Cannes, Saint -Tropez og fasinerende Marseille.

Vi bunkret opp i Toulouse og fortsatte videre til Ibiza.

 

Ibiza

Heten som traff oss, da vi satte våre føtter på Ibiza, var massiv. Luftfuktigheten var høy, og sammen med varmen ble det litt i overkant varmt. Men hva gjorde det? Vi var på tur, og Middelhavet var rundt oss på alle kanter.

Vi bodde på sør-øst siden av øya og  bestemte oss for at her ville vi være noen dager,og leide en leilighet i fire deilige dager. Fint å kunne bestemmer dette selv, og slippe å være avhengig av bestilt flybilletter.

Fra terrassen hadde vi fin utsikt ned på en liten vingård, hvor e gammel kone satte ute i skyggen og holdt på med sitt.. Det var ikke langt til stranden og der holdt vi til og koste oss hver dag. I fotoalbumet mitt fant jeg visitkortet til en kjolebutikk, Pilcard Moda Ibiza, hvor jeg kjøpte meg en kul gul kjole som fremdeles henger i skapet mitt.

 

Et sted på landsbygda i Frankrike

Vi navigerte oss frem i en kombinasjon av instrumenter og meg som kartleser. Det var godt å sitte der oppe i luften, spise lunsj, kikke ut av viduet, ned på Europa og følge med på kartene.

Vi hadde et ønske om å lande et sted utenfor alfavei, og ligge i telt. Vi fant et sted på landsbygda i Frankrike, men jeg kan bare ikke huske hvor.  Vi landet på en humpete gress slette som mer så ut som en gammel militær rullebane fra krigens dager. På den ene siden var det et hus som viste seg å være ved en slags bar, hvor mange bønder samlet seg etter en lang dag med noe godt i glasset. Bøndene stimlet sammen for å se på oss, som om vi kom fra en annen planet. Forstår dem egentlig ganske godt, der vi plutselig landet på sletta like utenfor baren deres.

Vi spurte om det var greit at vi satte opp teltet. De snakket ikke engelsk og vi snakket ikke fransk, men vi ble forstått til slutt, og vi satte opp teltet under den ene vingen.

Skulle virkelig ønske jeg hadde bildet av dette, hele scenen så ut som en kulisse fra en ekskusjon i en Indiana Jones film.

En av bøndene ba oss med hjem på en drink. For å si den sånn, jeg tviler på at promilleloven hadde nådd landsbygda i Frankrike på den tiden. Han kjørte som om han trente til Formel 1 på altfor smale bygde veier, og vi var skrekkslagne begge to. Håper loven har innhentet landsbygda siden 1981

Ingen av oss hadde et felles språk, men på et vis så gikk det…….forstod etterhvert at han var en rik bonde med flere hundre kalver…….eller var det kveg? Vi satte i en råstilig vin kjeller med velvet tak og famlet oss av gårde med enkelte ord og tegnspråk, med et glass vin i hånden……lite heldig kombinasjon det der. Kanskje vi forsod hverandre eller kanskje vi bare snakket forbi hverandre. Han kjørte oss tilbake i en like, om ikke enda mer, halsbrekkende fart, men til vårt forsvar hadde vi ikke noe valg. Vi måtte tilbake til Indiana Jones kulissen vår.  

 

Nattflyvning til Hamburg

Fra den franske landsbygda dro vi videre til Hamburg, og etterhvert ble det mørkt. Mørket i denne høyden er svart som i en sekk. Her finnes ingen gatebelysning, vi så kun lysene fra landjorden, laaaangt der nede. Følte vi hang i en snor og dinglet, fra taket, som et lite lekefly, på et gutterom. 

Når du flyr i bekende mørke, og alt er svart rundt deg, forsterkes andre sanser og du hører ting som du ikke ville ha lagt merke tii på høylys dag. Jeg hørte masse lyder, som om skruene begynte å løsne, og fantasien begynner å spille deg noen ondskapsfulle puss. Dette var også første gang han fløy i mørket, kun på instrumenter og måtte bare stole på dem.

Vi landet i Hamburg sent på kvelden. Min wingman ville bare overnatte på en benk på flyplassen, men det ville ikke jeg. I turistinformasjonen fant vi en brosjyre om rom til leie i et privat hus. Vi fikk hjelp til å bestille og utleier hentet oss i bil.

Rommet var innbydene og koselig med en deilig myk seng……en benk på flyplassen du liksom…..og nattmat servert på brett på rommet. Etter en deilig frokost dagen etter, kjørte vertinnen oss tilbake til flyplassen, og turen gikk hjem til Kristiansand. Da hadde vi vært borte i ca.18 dager.

Travel changes you. As you move through this life and this world you change things slightly, you leave marks behind, however small. And in return, life – and travel – leaves marks on you. – Anthony Bourdain.

Selv om dette er mange år siden, sitter jeg likevel igjen med en sterk følelese av gode opplevelser og fine minner. Etter at jeg begynte å skrive på denne bloggen, kom minnene strømmene på. Å huske hva jeg gjorde tilbake til 1981 ser ut som om det er mye lettere enn å huske hva jeg gjorde forrige helg………..

Her er en link til da min mormor tok meg med på foredrag om Pompeii, og la grunnlager for min interesse for historie, og ønske om å dra til Pompeii  En hyllest til min mormor og morfar.

Noen av bildene er dem jeg fant i albumet fra turen. De andre jeg har fylt på med, har jeg lastet ned fra Pixabay, hvor du kan laste ned bilder gratis, som for eksempel, til detter bruket. Lett å skille dem ut ifra mine, som nesten ser ut som om de kommer fra en dokumentar. Det er tross alt 39 år siden.

 

Dette er en nydelig historie om vakre Bath og George Gershwin. Minneverdige ting skjer når du er ute å reiser, og det hendte med meg i Bath, en historisk by i Somerset, England. Helt sør i Cotswolds.

For noen år siden var jeg på busstur i England, og hadde en flott tur gjennom det idylliske engelske lansdskapet, i den sørligste delen av landet.  Vi hadde blandt annet to fine dager i Bath, som er den største byen i Somerset fylke og kjent for sitt Romerske Bad. Byen ble grunnlagt i forbindele med badet herav navnet.

Det var tidlig høst og været var deilig og varmt, akkurat passe for en kaffe på en uterestaurant

Utenfor det historiske badet, The Roman Bath, ligger flere restauranter og kafèer med uteservering. Vi koste oss med kaffe og lunsj, og kikket på livet rundt torvet foran katedralen.,The Bath Abbey. Torvet, The Abbey Courtyard, ligger mellom Katedralen og det romerske badet, og det er et yrende liv og god stemning.

I England promoterer mange utøvende kunstnere seg ved å opptre hvor det er store folkemengder, som her. De selger sine Cdˋer, og underholder dem som er så heldige å befinne seg på plassen, og kan nyte deres talent. For dem er det en måte å finansiere sin utdannelse på, og en mulighet til å fortsette sitt arbeid.

George Gershwin

Jeg koste meg med kaffen da jeg hørte min favoritt sang over alle sanger, nemlig Summertime av George Gershwin, på fiolin. Sanger er fra musikalen Porgy and Bess, og jeg sang den selv i studentkor da jeg studerte, og for mitt barnebarn da hun var liten.

Sangen er nydelig, mannen på fiolin spilte den så vakkert, og tonene fra fiolinen traff meg mitt i hjertet.  Da han var ferdig med å spille, satte jeg fra meg kaffen, reiste meg og gikk bort dit han stod, gav ham noen pund, og fortalte ham at det er den vakreste sangen jeg vet, og at han spilte den helt nydelig. Han smilte og takket. Jeg gikk tilbake til bordet, kaffen og mitt reisefølge.

Etter en stund, og noen sanger senere, begynte han å spille Summertime en gang til. Jeg løftet blikket og kikket på ham og smilte. Han smilte tilbake. Så gjorde han noe fantastisk, han bukket til meg mens han fortsatte å spille. Jeg ble helt satt ut. Jeg plasserte hånden min på hjertet og gav ham et slengkyss, og fikk et smil tilbake. Jeg vil aldri glemme dette spesielle og vakre øyeblikket. Aldri.

Her kan du lese den engleske versjonen The beautiful City Bath and George Gershwin

Her vil du finne mye informasjonen om Bath.http://www.visitbath.co.uk og  det romerske badet. Virkelig verdt er besøk http://www.romanbaths.co.uk

Summertime er den berømte arien som åpner George Gershwins opera Porgy & Bess. En nattasang for de minste, som senere ble omfavnet  og udødeliggjort av mange jazz sangere. Det er flere versjoner, og den jeg liker best er med  Ella Fitzgerald og Louis Armstrong, i et opptak fra 1957

Traveling makes you speechless, and then turn you into a storyteller.

 

Bildekred; Pixabay

Listen over mine favoritt restauranter i verden begynner å bli lang, og jeg håper den blir lenger. Når jeg er ute å reiser ser jeg alltid etter et spisested som gir meg opplevelser utover bare det å spise. Det er hvordan maten er smaksmessig sammensatt, hvordan du blir behandlet og atmosfæren. Hvordan vinen kopletterer måltidet. Noen steder får man en nesten royal behandling og føler seg som en dronning. Interiøret har også mye å si, det blir som en ramme rundt et godt måltid og hele opplevelsen.

I hver by jeg besøker er det et spisested som skiller seg ut, og det stedet leter jeg bevissst  etter. Det er blitt, etterhvert, like viktig å få en god matopplevelse som en annen interessant attraksjon, ikke bare maten i seg selv men hele atmosfæren og opplevelsen.

Spør alltid lokalbefolkningen, i butikker eller hotellet du bor på, om de kan anbefale et godt sted å spise. Når flere anbefaler den samme restauraten er den verdt et besøk. Disse stedene har gjort et uutslettelig inntrykk på meg på mange måter. Og av og til må du grave dypt i lommeboken, men du verden det er verdt det. I hverfall for meg.

 

Mine favoritt restauranter i Europa

Norge

Arctic View, Havøysund

Arctic View –Havøysund, i Måsøy kommune, på 71 grader nord. Restauranten bærer sitt navn med rette. Den ligger helt ut i havgapet, på kanten av en klippe, og du ser nesten til Barensthavet. Vinduene, ut mot havet, skrår nedover slik at du får en flott utsikt til de store bølgene som slår mot land.

Du kan bruke mange superlativer her, og jeg velger spektakulært. Vi fikk servert reidsdyr, en relativt kortreiste råvarer, og den smakte himmelsk. De kunne nok ha vært litt mer generøse med garnityre, men ellers var det ingenting å si på hverken maten eller servicen.

Tucepi, Kroatia

Jeny

Har du planer om å reise til Kroatia, nærmere bestemt Makarska, kan jeg anbefale deg og dine en kveld på Restaurant Jeny, en 15 minutters kjøretur opp i fjellene i Tucepi, 300 moh. Jeny er også anbefalt av Michelin-guiden. De serverer den beste maten du kan tenke deg, og all maten er dyrket lokalt. Servicen er profesjonell, behagelig og gir deg en royal følelse. Jeg ble forført, der i fjellene, av maten, smakene, stemningen og alle inntrykkene. Du kan lese om min opplevelse her; Restaurant Jeny i fjellene i Tucepi

Og for mer informasjon klikk på denne linken; http://www.restaurant-jeny.hr 

Makarska riviera

Restaurant Riva

Restaurant Riva i Obala kralja Tomislava 6a ligger i en liten og stille sidegate i Makarska. En stor hagelignene terrasse, med koselig bord under skyggefulle trær og parasoller, lagde en perfekt atmosfære. Maten var fantastisk, servicen var god, og de er rørende opptatt av barn.

Her var vi to ganger og både servicen og mat var like godt begge gangene. Prisen er overkommelig, det er fremdeles ganske billig i Kroatia, og du får mye for pengene. Jeg kan varmt anbefale alle som drar til Makarska og nyte et måltid her.

Edinburg, Skottland

Wichery By The Castle

Wichery By The Castle Castle Hill The Royal Mile, ligger i et smug i kvartalet før Edinburgh Castle. Interiøret og atmosfæren er som tatt ut av et middelalderslott, og maten er himmelsk. Denne resturanten har hold stand i imponerende 5 tiår og leverer fortsatt. Du blir like mye sjarmert av den middelalderske atmosfæren som av maten, det gjorde ihvertfall jeg.

De har en prisvinnende vinliste vi kunne nyte godt av. Du kan også lese mer om min opplevelse her Witchery by the Castle, Edinburgh  Du må bestille bord på forhånd, og det kan du gjøre her;  http://www.thewitchery.com

 

Italia

Giannino

Giannino Firenze. De har den beste biff Florentin du kan tenke deg. Den er så mør at du kan spise den med skje, og er utrolig smakful. Du behøver nesten ikke garnityr, kun en god rødvin. Giannino ligger på Via Borgo San Lorenzo. Tar utganspunktet i Ponte Vecchio og gå i samme gate i ganske rett linje. Du krysser Piazza del Duomo og fortsetter litt til, og du den like etter på venstre side. Det er et populært sted så bestill i forkant  http://www.gianninoinflorence.com

Trattoria Boboli

Trattoria Boboli Dette er en liten juvel av en restaurant. Den ligger i Via Romana 45 R. Navner har den fordi bak restauranten ligger den historiske Boboli hagen, den strekker seg langt utover byen og er tilhørende Palazzo Pitti, som ligger bare et par hundre meter fra Trattoria Boboli.

Det bakerste lokalet ligger i små terrasser, som du ser på bildet, oppover fjellsiden mot hagen, og er utrolig sjarmerende. Maten er ypperlig og smakfull. Vi spiste den beste Gnocchi med trøfler. Du kan lese bloggen om Firenze her Firenze

 

Mine favoritt restauranter i USA

Charleston, South Carolina

Husk, 76 Queen Street. Restaurant Husk ligger i den historiske delen av Charleston, og Chef Travis Grimes serverer det beste fra områdene rundt og redefinert essensen av sørstatenes matkulturen på en smakfull måte. Et idyllisk sørstatshus er forvandlet til en sjarmerende ramme rundt et nydelig måltid. http://www.huskrestaurant.com 

 

Asheville, North Carolina

Tupelo Honey,  12 College Street. Maten var nydelig og servicen på topp. Det var helt fullt da vi kom, men det tok ikke lenger enn 20 minutter før et bord var ledig. Jeg kan virkelig anbefale denne restauranten, men det er lurt å bestille bord på forhånd. http://www.tupelohoneycafe.com

 

New Orleans, Louisiana

Coquette, 2800 Magazine Street i Garden District. En stilig fransk restaurant. Ganske intim med en herlig atmosfære. Servicen er profesjonell og behagelig.  Maten er nydelig og vinen fortreffelig.

Den ligger i øvre prisklasse men det rettferdiggjør den herlige matopplevelsen. Det er noe av det beste jeg har smakt. Her kan du lese om turen vi hadde til New Orleans New Orleans og historiske plantasjer  Har du planer om en tur hit kan du forhåndsbestille bord på denne linken; http://www.coquettenola.com

 

 

Basin Seafood & Spirit 3222 Magazine Street, den også i The Garden district. Søstatene er kjent for sitt velsmakende kjøkken og krydderet de bruker gir maten noe helt spesielt.  Jeg bestilte fritert soft shell crab med mais og maque choux. Helt nydelig og kan anbefales.

De serverer en fantastisk Gumbo, noe sørstatene er kjent for. Her kan du lese om våre dager i New Orleans New Orleans og historiske plantasjer  og gå inn på siden for mer informasjon om ud skulle være så heldig å være i nærheten https://www.basinneworleans.com

Las Vegas, Nevada

Oystebar på Harrahs. Vi dumpet tilfeldig over denne restauranten etter et show. For en lykke. De serverer den beste skalldyrrisottoen jeg har smakt. Da vi dro tilbake året etter ville vi gjenta måltidet, og var veldig spendte på om den fremdeles var like god. Vi ble ikke skuffet.  Og sjokolademousse  var himmelsk. Mer informasjon om du er interessert  ://www.caesars.com 

 

Sedona, Arizona

Rene

Rene at Tlaqueplaque – Sedona. Vi hadde en deilig lunsj her på vår tur gjennom Sedona. Atmosfæren er sjarmerende og avslappet, maten fortreffelig og servicen god. Været var deilig og varmt så vi valgte å sitte ute i det idylliske meksikanskinspirende gårdsrommet, det lyder desidert bedre på englesk; Courtyard.

Tlaqueplaque er egentlig et kjøpesenter, bygget som en liten meksikans inspirert landsby. Det er vakker her. Ta en kikk i denne linken og la deg friste; http://www.renerestaurantsedona.com 

 

Savannah, Georgia

The Old Pink House

The Olde Pink House, er en av Savannahs mest berømt restaurant, med beliggenhet i det historisk distriktet i Abercon Street. Huset tilhørte en handelsmann på 1700 tallet, og rommene er bevart som de var på den tiden.

Servitøren fortalte oss den interessante historien og gav oss god service. Både maten, vinen og desserten var nydelig. Og med en slik historisk atmosfære ble det et minneverdig besøk. Du kan lese mer om historien på bloggen;  Savannah Georgia og her finner du mer informasjon om The Olde Pink House og husets interessante historie; http://www.theoldepinkhouserestaurant.com

 

Tybee Island, Georgia

AJ-Docside

AJ -Docside  1315 Chatham Ave, Tybee Island. Vi kjørte på oppdagelses tur rundt på øya en dag og kjørte nesten forbi denne hippieperlen, med et herlig beacy look. Vi ble nysgjerrige og måtte bare stoppe, vi var sultne og tid for lunsj.

Det åpenbarte seg en stor terrasse på baksiden med en vakker utsikt over elven og sumpen, der delfiner, skillpadder og alligatorer har sitt habitat. Maten var smakfull og sjokoladekaken himmelsk. Vi tilbrakte tre deilige dager på Tybee Island; Tybee Island, Georgia

 

Boston, Massachusetts

Her har jeg ingen spesielle preferanser, men er du i Boston vil jeg anbefale deg å besøke Quincy Marked. Der finner du blandt annet et fargerikt matmarked hvor du kan smake på et stort utvalg av forskjellige  retter. Her finner du en fin oversikt over hva Boston har å tiby; http://www.boston-discovery-guide.com

 

Disse perlene har gjort inntrykk på meg og bidratt til smakfulle og verdifulle ferieminne. Restaurantene har et variert prisnivå, og det er ikke alltid de dyreste restaurantene som gir de beste måltidene og den beste servicen, eller den beste atmosfæren.

Det er heldigvis noe for et hvert feriebudsjett. Man kan ikke spise dyrt hver dag, det har ikke jeg økonomi til, men jeg prioriterer dette av og til. Jeg velger heller bort noe annet. Det er det verdt, og er blitt en viktig del av mine reisenopplevelsene. Listen vil forhåpentligvis bli lenger etterhvert som jeg utforsker flere land og spisesteder. Det er ikke rettfedig å sammenligne noen av disse perlene, for de har sin helt egen unike personlighet.

 

Etter begivenhetsrike dager i New Orleans dro vi videre over fjellene, Blue Ridge Mountain til Asheville North Carolina, tidlig mandag morgen. Vi bestemte oss for å ta en liten omvei på vei tilbake til Wilmington og ville gjerne besøke Asheville, en sjarmernde by i vakre Blue Ridge Mountain. Vi kjørte gjennom delstaten Mississippi mot Tennessee.

Dermed kjørte vi fra det fine været i Louisiana. Jeg koste meg jeg  der jeg satte bak i bilen og kikket ut på landskapet som for forbi i regnet, mens jeg strikket på en ny genser. Det er for langt å kjøre til Asheville fra New Orleans på en dag så vi måtte ha en overnatting på veien.

Vi ville legge så mange mil som mulig bak oss slik at vi ikke hadde så langt å kjøre dagen etter og kunne komme tidlig til Asheville. Vi overnattet i Chattanooga Tennessee. Det regnet og var mørkt da vi kom. Vi var trette og sultne, og satte i bilen og ringte for å bestilte hotelrom. Litt frem og tilbake når det er tre som skal bestemme, men vi ble enige til slutt.

En smule forvirring ble det da vi stod utenfor hotellet og ble litt usikre på om det var det riktige. Jeg ofret stoltheten min og entret hotelresepsjonen og spurte om det var på dette hotellet vi hadde bestilt rom. Betjeningen var utsøkt høflige og fortrakk ikke en mine……Hotellet var helt topp og heldigvis det ritkige. Vi fikk bagasjen opp på rommet og så bar det ut i regnet på jakt etter et sted og spise.

Dagen etter var vi tidlig oppe og skulle gjerne ha tilbrakt en dag i Chattanooga, men Asheville ventet. Kanskje en annen gang. Vi kjørte gjennom idylliske Cherokee National Forest Tennesse. Jeg har virkelig sansen for de flotte nasjonalparkene som strekker seg over South og North Carolina, Tennessee og Georgia, hvor Blue Ridge Mountain og Smokie Mountain ligger.

Vi kom til Asheville på formiddagen og hadde bestilt rom på Kimpton Hotel Arras http://www.hotelarras.com et lekkert hotel i luksusklassen. Er du Trippel-A medlem får du mange fordeler og gode tilbud, og det kunne vi nyte godt av.

 

 

Det var ennå tidlig og vi ville utforske byen. Asheville er en idyllisks by i fjellene, 605 mho. i Buncombe County nord-vest i delstaten North Carolina, med en  befolkning på over 92 000. Vi var der i slutten av oktober og luften var behagelig klar om enn litt kjølig om kvelden. Skal du til disse trakter kan jeg virkelig anbefale denne sjarmerende byen og jeg skulle gjerne hatt en eller helst tre dager til der.

Det er like spennende hver gang jeg besøker et nytt sted og Asheville svarer til mine forventninger. Her finner du mange koselig, sjarmerende og noen ganske spesielle spisesteder. Du kan du nyte god mat, et glass vin eller kose deg med en kopp kaffe. Denne her for eksempel er jo bare kul. En buss har tydeligvis mange bruksområder.

Eller du kan nyte en øl fra det lokale bryggeriet Wicked Weed. Her var det masse folk og stor stemning.

 

Tupelo Honey

Vi forhørte oss om en god restaurant og flere foreslo Tupelo Honey på 12 College Street. Et perfekt forslag. Maten var nydelig og servicen på topp. Det var helt fullt da vi kom, men det tok ikke lenger enn 20 minutter før et bord var ledig. Jeg kan virkelig anbefale denne restauranten, men det er lurt å bestille bord på forhånd. Det kan du gjøre her: http://www.tupelohoneycafe.com   

 

Tilbake til hotellet for en kveldsdrink…..eller to

Etter dette deilige måltidet gikk vi tilbake til hoteller for en kveldsdrink……eller to. Jeg bestilte en Mountain Air, som besto av Chemist Gin, Lemon Juice, Salvie, Sparkling Wine og Rosmary Bubble…….her får jeg hele fjellluften inn i nesen, i øynene og i munnen. Den hadde en god og litt røkaktig smak. Legg merke til det måpende utrykket bak i bildet. Til orientering så var drinken knallgoˋ.

 

Dagen etter opprant med klar frisk fjell luft og sol, i norsk målestokk mer som en god varm sommerdag. Vi stod tidlig opp for å få med oss resten av byen og The River Art District. Etter en god og solid frokost var vi klare for å utforske resten av Downtown Asheville.

Denne byen appellerer til meg. Jeg kan ikke sette fingeren på noe, det er nok den behagelige, bohemske og romantiske atmosfæren. Det er ingen stressete mennesker og ikke mye biltrafikk heller.

Sentrum er velholdt, ikke så stort og overkommelig for de fleste. Det er rent og pent her og ingen søppel. Arkitekturen er for det meste enkel uten noe særlig krimskrams og jeg finner det tiltalende. I disse små gatene finner du mange spennende nisjebutikker med et stort og variert utvalg og hyggelig betjening.

Det er mange gallerier her og på Haywood Street finner du en form for kunsthåndverks marked, Woolworth Walk. Her er det samlet under samme tak og i to etasjer, billedkunstnere, smykkedesignere, metallskulptører, keramikere og mye mye mer. Det var en fornøyelse å vandre rundt der inne i, jeg må ha vært der i minst en time. Skulpturen, på bildet under, står utenfor et himmelrike av en bokhandel Malapropˋs Bookstore and Cafè, også verdt å bruke tid på.

 

River Art District

Det ligger et gammelt industriområde i utkanten av Asheville og langs elven French Broad River. I de fleste av disse forlatte industri – og varehusene, som utgjør 25 bygg, jobber 185 kunstnere.
Det er et stort området og nesten alle bygningene huser kunstnere. Her jobber de og har utstillinger i samme lokalet. Publikum kan gå rundt i verkstedene og snakke med kunstnerne og se hva de har utstilt. Her kan du kjøpe et lite eller stort kunstverk direkte fra kunstneren. Jeg var så heldig å få en lang og interessant prat med en kvinnelig keramiker som lagde de vakreste ansikter og byster. Ansikter og portretter er det jeg liker best å tegne og jeg ble helt fasinert av hennes utrykk.

Dette er noe av det jeg elsker med å reise, få inspirasjon fra andre steder i verden. Jeg følte meg helt hjemme her, det er akkurat på samme måte vi har det på grafikkverkstedet, der jeg jobber, bare i en mye mindre skala selvfølgelig. Når vi jobber er døren åpen og du er velkommen inn til en prat og å se hva vi holder på med. Men tilbake til River Art District.Det første verkstedet og galleriet vi besøkte var et glassblåserverksted North Carolina Glass Center http://www.ncglasscenter.org Her kan du kjøpe flotte glass produkter eller blåse din egen glasskule, som jeg har gjort hjemme i Kristiansand i Galleri Knapstad Glassmagi og julekule   jeg falt for dette gresskaret.
Vi vandret videre til de andre byggene og var innom mange flotte verksteder. Her finner du keramikere, smykkedesignere, klesdesignere, skulptører og glasskunstnere. Det er noe for enhver smak. Du vil garantert finne noe du liker. Det er mange bygninger og store avstander og du kan lett kjøre mellom de forskjellige bygningene. Parkeringen er gratis. Mange av verkstedene er åpne hele uken, men de fleste har åpent fredag og lørdag. Du finner også mange restauranter, kafèer, bakerier og bryggeri. Er været fint er det herlig å ta en pause i solen ved bordene utenfor utsalgsstedene.River Art District er noe av det kuleste og råeste jeg har sett. Jeg elsker gamle industribygg og kunne gjerne ha flyttet inn i et, med en leilighet på toppen og verksted og galleri på gateplan……….keep dreaming…..Her kan du lese mer om dette kunst distriktet: http://www.riverartsdistrict.com

Vi tilbrakte et par timer her, altfor liten tid men vi hadde lang vei hjem. Vi forlot sjarmerende Asheville og River Art District i 15-tiden og valgte å kjøre gjennom Blue Ridge Mountain. Det er høst og nydelige farger. Det var som å kjøre gjennom et vakkert maleri. Solen skinte og vi tok en pause for å nyte utsikten og medbrakt lunsj.Vi kom hjem sent torsag kvelden, og all ære til min kusine Debra som kjørte hele veien. Vi hadde da vært på tur i en uke og lagt bak oss seks delstater; South Carolina, Georgia, Alabama, Louisiana, Mississippi, Tennessee og tilbake til North Carolina som i alt utgjør 320 mil. Pizza, et glass vin ventet oss da vi kom hjem, og en koselig film ble en perfekt avslutning på en fantastisk tur.

Det har vært en utrolig begivenhetsrik tur med mange inntrykk og opplevelser. Dagen etter var det deilig å bare sitte i hagen og slappe av med en god bok og skrive på bloggen. Dette var noe av det jeg så frem til å gjøre etter en lang og fantastisk roadtrip.

Hagen er deilig og det er godt og varmt. Her løper det fire høner rundt og koser seg og forsyner oss med kortreiste egg. En av hønene heter Runaway ,fordi hun bare stikker av. Katten koser seg i stolen like ved. Livet er godt og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve så mye.

Jeg hadde tidligere lagt merke til en antikvitetsbutikk i nærheten og tok meg en pause for å ta butikken nærmere i øyesyn……og kom glad og lykkelig ut igjen med en liten skatt. To skjønne hunder ventet på meg ved porten da jeg var tilbake. 

Hjemme kjøper vi Kamelia i potter, i North Carolina vokser de som store trær.

Når jeg sitter her hjemme og skriver kommer alle minnene strømmene på, jeg får litt sug i magen og har bare lyst til å reise tilbake. Dette er andre gangen jeg er her og Wilmington begynner å krype under huden på meg.

Har du reiseplaner og skal til Statene kan jeg anbefale hele North Carolina. Det er en variasjon med nydelig natur, vakre fjellområder og en fantastisk kyst og for ikke å snakke om de fantastiske strendene. Det er også en stor filmindustri her hvor mange filmer er laget i Wilmingtom og området rundt. Netter i Rodanthe, Safe Haven, Last of the Mohicans, Dirty Dancing, The Color Purple, Forrest Gump, A walk to remember og Cold Mountain for å nevne noen.

Min kusine blogget også om turen vår. Den er virkelig verd å lese. Gå inn på denne linken  http://deliberateescape.com  og les innlegget som heter Encounter, en bittersøt historie om en uteligger og hans valg.

Her kan du lese blogginnleggene fra samme ferieopphold Wilmington North Carolina og New Orleans og historiske plantasjer

Travel changes you.

As you move through this life and this world you change things slightly, you leave marks behind, however small. And in return, life – and travel – leaves marks on you.

–Anthony Bourdain 

En roadtrip til New Orleans var ikke i mine planer da jeg bestilte flybillett til Wilmington. Men ting skjer…..og godt er det, for det var en helt utrolig fantastisk tur. Vi chattet med vår kusine Debra som vi bor hos i Wilmington. Hun var invitert i bryllup i New Orleans og spurte om vi ville være med og ta det som en tur, og kjøre ned dit. Spørsmålet lød slik: “I have a crazy thought. What about a roadtrip to New Orleans”? Yes, kom svaret umiddelbart. Og så var vi igang.

Det ble frem og tilbake på chat om hvor vi skulle bo. Jeg villle bo midt i det Franske kvarteret på et boutique hotel med takterrasse, men ble nedstemt og vi booket et sted i The Garden District. Det var faktisk det beste alternativet. Dette området er mye roliger enn det Franske kvarteret hvor ingen sover og fester hele døgnet. Vi ble også advart om å ikke ferdes der etter mørkets frembrudd og følte oss ganske trygge der vi var.

Det tar ca 12 timer å kjøre fra Wilmington og vi overnattet hos en annen kusine i Columbus Georgia, helt på grensen til Alabama. Målet vårt var New Orleans så vi kjørte bare gjennom Alabama med et stopp for å fylle drivstoff på både bilen og oss. Vi fikk heller ikke sett så mye av den staten.

New Orleans eller NOLA som den også blir kalt, er med sine nesten 455 000 innbyggere den største byen i Louisiana. Den ble grunnlagt i 1718 av franskmennen og het den gangen Nouvelle-Orleans. Byen er også kjent for å ta vare på kulturelle og spirituelle tradisjoner fra karibiske innvandrere som vi forbinder med voodoodyrkelse.

Vi hadde bestilt rom på Maison Saint Charles by Hotel RL på St. Charles Avenue, og var fremme på ettermiddagen. Vi fikk pakket oss ut av bilen og inn på hotelrommet før vi kom oss ut i den svale ettermiddagen på jakt etter nye opplevelser og et sted å spise. Etter så mange timer i bil var det godt å strekke på bena. Vi tok Sporvognen et lite stykke videre i The Garden District og hoppet av to tre stopp etter hotellet vårt.

Gatelangs i Garden District

 

Vi gikk i retning av Lafayette kirkegården på Washington Avenue, den var dessverre stengt men jeg fikk tatt noen bilder gjennom porten. Lafayette Cemetery No.1 er en historisk kirkegård som har vært i bruk siden 1833 og er det fremdeles. Navnet har de tatt etter City of Lafayette, en forstad til New Orleans. Disse store gravstenene og mausoleer rommer hele familier. Fordi byen ligger lavere enn havoverflaten og bakken jevnlig blir gjennomtrukket  av vann begraves de døde over bakken. Gatene skal gi rom for lange gravfølger.

De arkitektoniske og karakteristiske gravtedene gir den helt rette autentiske nifse stemningen . Alle som har sett woodoo filmer fra området forstår hva jeg mener. Det begynte å skumre litt……eller i den grad det skumrer i sørstatene. Det er mer som om du slår av et lys. Og du får den helt rette stemningen.

 

Vi ruslet videre rundt i disktriktet og bare nøt været, atmosfæren og omgivelsene. Vi kom til Magazine Street og  fortsatte opp gaten til høyre. Det var mye liv og mange gøye butikker. Vi begynte å bli sultne og tok en sjans på en restaurant med et litt røft utseendes, men du skal ikke dømme etter utseende. De serverte den nydeligst maten, og servicen var god.

Søstatene er kjent for sitt velsmakende kjøkkne og krydderet de bruker er fantastisk. Du tar en sjanse når du bestiller noe du ikke aner hva er, men det er gøy å ta sjanser. Jeg bestilte fritert soft shell crab med mais og maque choux. Helt nydelig og kan anbefales. Er du i området kan jeg virkelig anbefale Basin Seafood & Spirit, 3222 Magazine Street Louisiana.

Etter maten gikk vi ut i den behagelige natten. Det var et herlig natteliv og litt tryggere enn i det Franske Kvarteret.

 

The Frence Quarter

Dagen etter dro vi rett til det byens historiske hjerte, det Franske kvarteret, og det var utrolig enkelt å komme seg dit. Sporvognen gikk ofte like utenfor der vi bodde. Kjøp et dagspass og du kan bruke det hele døgnet. Vi hoppet av sporvognen i krysset Carondelet og Canal Street, krysset sistnevnte og gikk videre nedover Bourbon Street.

Det Franske kvarteret er egentlig ubeskrivelig. Det er en fasett av inntrykk og det finnes vel ingen by som er mer sammensatt. Det er en løssluppen atmosfære, den er bråkete og livlig. Mye søppel etter nattens aktiviteter, men der er renovasjonen raskt på plass. Du føler sterkt den gamle fordums storheten. Den karakteristiske bygge stilen med snirklete støpejernsbalkonger i total klinsj med reklameskilt og slitne bygg. Her finner du alle typer mennesker.  Alle kjønn er representert og alle er respektert. Byen lever og du kjenner vibrasjonene. Den er herlig. Folk er blide og noen er litt fulle fra forrige natts festligheter.

Det er musikk i gatene og du får gratis konserter av profesjonelle musikere. Gatekunstnere gir alt og du får et utrolig show. Det er et ufattelig liv i denne byen. Ingen er for unge og ingen er for gamle til å underholde deg. Det eneste de ønsker er et lite bidrag, det fortjener de.  Dette er er dyktige musikere som kan sine ting.

Som du kan se så spilles det overalt. Dette paret må være langt oppe i åttiårene og utrolig dyktige. De gav meg en opplevelse av autentisk New Orleans Jazz følelse og man kan ikke annet enn å bli i godt humør.

Her har byens skjeletter inntatt sine plasser i vente på Halloween.

 

ARCADIAN BOOKS La Librairie dˋArcadie

En bokhandel langt utenom det vanlige.

Denne bokhandelen er noe for seg selv og som du kan se på bildene kan det se ut som om det ikke er noe system her. Men spør innehaveren Russel Desmond om hvilken som helst bok og han kan fortelle deg det uten å nøle. Her må man være smal og bare stå rett opp og ned, ikke ha med veske større enn en lommebok og helst ikke snu seg…….ihverfall ikke i raske bevegelser. Jeg er fasinert.

Jeg spurte han om jeg kunne ta bilder til bloggen min, for denne må forevigers. Han ble veldig fornøyd og det ville han veldig gjerne at jeg skulle gjøre, og jeg holder det jeg lover. Er du i området kan jeg anbefale deg å våge deg inn i denne bokhimmelen. Du finner Arcadian Books på 714 Orleans Street.

Foruten alle jazzklubbene og spisestedene er parken Jackson Square vis avis Cafè Du Monde og det Franske Markede et roligere og svaler hjørnet av det Franske Kvarteret. Ved inngangen står talentfulle kunstnere og selger sine flotte kunstverk. Det var temmelig varmt den dagen vi var der så det var godt og finne skygge under de store trærne.

Gumbo

Det sies at en oppskrift fra det Kreolske kjøkken begynner med kjærlighet til den franske måten å få alt spiselig til å smake godt. Og om du deretter kombinerer det med et spansk vindpust, den afrikanske evnen til å utvikle en langsom tilberedingsmetode til perfeksjon og kunnskapen om urter og krydder fra Indianerne. Da har du begynnelsen på det kreolske kjøkken.

Gumbo er en autentisk kreolsk rett, den er laget på skall av reker og kreps eller kylling. Innholdet av krydder utgjør den deilige identiske smaken av det kreolske kjøkken og den smaker fantastisk. Jeg legger ved to linker til Gumbo her. Chicken gumbo http://www.verdensmat.no  og en versjon med skalldyr: Gumbo – Lousianas beste gryte http://www.frutimian.no  Velbekomme.

Coquette

Den siste kvelden hadde vi bestilt bord på restauranten vi ikke fikk bord på første kvelden. Det var verdt å vente på. Maten ligger i øvre prisklasse men det rettferdiggjør den herlige matopplevelsen. Det er noe av det beste jeg har smakt på turen.

Coquette ligger på hjørnet av  Magazine Street og Washington Avenue, 2800 Magazine Street i The Garden District. Og tvers over gaten ligger det en fin interiørbutikk, bare for å nevne det. Lokalet et stilig, servicen er god og vinen er fortreffelig. Hvis du har planer om en tur hit finner du mer informasjon her http://www.coquettenola.com  

Når jeg er ute å reiser spør jeg alltid om de lokale eller på hotellet kan anbefale et sted å spise, og når flere anbefaler den samme restauranten er det verdt et besøk. Jeg har begynt å “samle” på gode matopplevelser. De er blitt en stor del av mine reise opplevelser og jeg vil dele dem med så mange som mulig.

 

Beignet

Du kan ikke ha vært i New Orleans uten å ha smakt på deres berømte Beignet. Cafe Du Monde på det Franske markedet har åpent hele døgnet og her kan du spise deilige Beignets som de er så berømte for. Det er et bakverk som kan ligne litt på vannbakkels overstrødd med melis. Det kan høres ut som om det er veldig søtt, men det er faktisk ikke det. Du ser ut som om du har vært i en snøstorm etterpå, for det er ikke grenser for hvor mye melis de har på.

Vi kjøpte også med oss en pose med dette bakverket da vi dro videre tidlig mandag morgen. Det var litt vanskelig og få parkert utenfor Cafè Du Monde , så jeg hoppet ut og stilte meg i kø. Det var helt fullt av folk så tidlig om morgenen, klokken viste  08…….Jeg fikk mine beignets og gikk ut for å finne de andre som ventet i bilen. Det var litt hektisk i trafikken så jeg måtte vente på dem……det var vanskelig å få parkert så de måtte kjøre en runde…..

Det var et jazzband, på fortauet utenfor Du Monde, som skapte liv og god stemning. Jeg gav dem litt penger og tok dette bilde av dem. Trompetisten bukket og jeg gav ham et slengkyss. Da jeg skulle gå forbi dem gikk han etter meg mens han spilt. Man blir i godt humør av sånt.

 

Oak Alley Plantation

Oak Alley Plantation er en historisk sukkerrørsplantasje lokalisert på vestbredden av elven Misssissippi i Vacherie, St. James Parich i Louisiana, en kort kjøretur fra New Orleans. Plantasjen fikk navnet etter eiketrærne som ble plantet der på 1700 tallet og lenge før hovedhuset ble bygd. I 1837, året etter at Jacques og Celina Roman hadde overtatt eiendommen ble hovedhuset bygd, og bygd bare av slaver. Det stod ferdig to år etter.

Allèen, som er 240 meter lang, skiller seg ut med de imponerende eiktrærne.  Den begynner ved huset og følges helt ned til elven. Hvor dampbåtene lå klare til å fraktet varene videre til deres destinasjoner.

Plantasjen er utpekt som et Nasjonalt historisk landemerke for dens innovasjon innen landskap og jordbruket, og innen poding av Pecantrærne utført der i 1846 – 47 av en gartnerslave.

Det bodde 892 slaver på denne plantasjen Slavene bodde i en radius på 1, 4 mil og de gjorde alt det harde og umenneskelige arbeide som skulle til for å få en stor plantasje til å fungere. Alt fra å laste ombord de tunge tønnene med melasse og sukker og reparere veier. Arbeide på sukkermarkene var et utrolig tungt arbeid og de kunne jobbe i 18 timer i strekk. Dette resulterte i at de ikke hadde mye tid og energi til å stelle sin egen grønnsakshage eller andre ting som kunne gjøre livet deres litt mer levelig.

Vi hadde en guidet tur hvor du får interessant informasjon om historien til eierne og noe av slavene. Jeg kan anbefale en tur hit om du er interessert i Sørstats historie. Du kan lese mer her: http://www.oakalleyplantation.com  Under ser du et par av slavehusene, og de levde under kummerlige forhold. På bildet til høyre ser du noen av navnene på mange av slavene som bodde og arbeidet på plantasjen.

 

Laura Plantation

Laura Plantation er en restaurert historisk Louisiana kreolsk sukkerplantasje på vestbredden av elven Mississippi, ikke langt fra Oak Alley Plantation. Med sin historiske verdi er denne nå registrert i National Registre og Historic Places. Her er en link til en mer utfyllende historie om du er interessert: http://www.lauraplantation.com  Guiden vår var som en imponerende historiebok. Hun kunne fortelle en utrolig interessant historie og hadde suveren oversikt over alt dramaet og intrigene i denne slekten. Vi fikk også et ganske grundig innblikk i hvor hard slavene levde.

Kjøkkenet i huset slik det var før det ble flyttet ut på baksiden.

En fransk veteran fra marinen i den Amerikanske revolusjonen, Guillaume Dupac, fikk for sin lojalitet denne eidendommen invilget av president Thomas Jefferson. Dupac bygde dette plantasjehuset i årene 1804-05 Kjøkkenet var blandt annet separet fra huset for å forhindre brann.

Selve sukkermarkene lå 1,6 km fra baksiden av huset, og slavehusene lå langs en støvete vei langs markene. Det bodde to familier i hvert av slavehusene. De hadde hver sin dør og et felle ildsted. Før Borgerkrigen (1861-65) inkluderte slavekvarteret et sykehus, 69 hytter, et felles kjøkken og flere brønner langs veien. På denne tiden var det 186 slaver og plantasjen eksporterte avlinger av indigo, ris, pecan og sukkerrør.

Her ser du baksiden av hovedhuset hvor kjøkkenet en gang var og hvor de dyrket frukt og grønnsaker. Det ble også dyrket bananer, som på bildet under. En liten bananallè.

Begge guidene på disse to plantasjene var dyktige og du får et godt innblikk i hvordan livet på en plantasje var. Jeg kan anbefale deg å besøke dem begge. Du rekker det fint på en dag. Det er flere plantasjer med guidete turer i området, men vi valgte disse. Dagen etter dro vi videre til Ashevillle Tennessee over Blue Ridge Mountain som viste seg i sine vakre høstfarger.

Her kan du lese om noen opplevelserike dager før vår roadtrip: Wilmington North Carolina

Her er relaterte linker til andre turer jeg har hatt i USA Blue Ridge Mountain  Savannah Georgia  Charleston, South Carolina